EØS-utredningen: Hva er neste skritt?

EØS-utredningen, Norge og EØS: Utvikling og erfaringer, er nå kommet. Den ligner mer på NUPIs rapport om betydningen av medlemskap enn på Nei til EUs utredning. Det blir, som mange allerede har påpekt, vanskelig å ha andre alternativer til EØS-avtalen enn EU-medlemskap.

EØS-utredningen er så klar på fordelene ved EØS-avtalen, og dermed også fordelene med EU-medlemskap på alle de områdene avtalen dekker, at det skal godt gjøres å finne gode argumenter for å si opp EØS-avtalen og inngå andre avtaler enn EU-medlemskap. 

I 2012 fikk Stoltenberg-regjeringen overlevert NOU 2012:2 Utenfor og innenfor. Den utredningen var på 911 sider og dekket Norges forhold til EU. Utredningen endte i skuffen. Ingen av de daværende regjeringspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, ønsket å debattere den. Denne gangen er det Støre-regjeringen som har mottatt utredningen og Senterpartiet som har «bestilt» den i Hurdalsplattform-forhandlingene. Blir denne utredningen lagt i samme skuff?

Mye kan tyde på det. Senterpartiet var ikke til stede ved overrekkelsen av NOU’en og har signalisert at det ikke vil bli utarbeidet en stortingsmelding, slik det vanligvis blir.

Blir denne utredningen lagt i samme skuff?

Mathilde Fasting
Spaltist

Politikernes ansvar

Utvalget har arbeidet i to år. Etter hvert kapittel er det anbefalinger til hva som bør gjøres. Et tydelig punkt er etterslep av lovgivning som Norge ikke har implementert, men kanskje viktigst er det at utvalget peker på manglende eller dårlig kompetanse om EU og EØS og anbefaler å styrke og videreutvikle denne. Dette gjelder både i deler av offentlig forvaltning og ikke minst i befolkningen. Da er det kort vei til å stille spørsmål ved politikernes kunnskaper og interesse for EU og EØS.

Konkret peker også utvalget på at det er fullt mulig å fullføre 12 års skolegang i Norge uten å ha tilegnet seg noen kunnskaper om Norges viktigste avtale og Norges forhold til EU. Siden det er 30 år siden det var debatt om Norge og EU, handler dette om mer enn en generasjon nordmenn som verken har stemt i 1994 eller har vært med på diskusjoner om EØS, Norge og EU. 

Det er kort vei til å stille spørsmål ved politikernes kunnskaper og interesse for EU og EØS.

Mathilde Fasting
Spaltist

Det er politikernes ansvar å legge til rette for debatter om Norges forhold til EU og om EØS-avtalen. Direktør Georg Riekeles i European Policy Centre, som var med i Brexitforhandlingene på vegne av EU, har sagt at Storbritannia gjorde alt feil. De stemte før de visste. Da resultatet var klart, og litt over halvparten av britiske velgere hadde sagt ja til å melde Storbritannia ut av EU, var det uklart hva konsekvensene ville bli og hvordan det skulle foregå. I løpet av de fem årene forhandlingene om utmelding tok, ble det klart at Storbritannia ikke fikk en bedre avtale enn det medlemskapet innebar, og alle fordelene som var brukt som argumenter før avstemmingen, materialiserte seg ikke.

Neste skritt

En lærdom er at kunnskapsgrunnlaget må på plass før det tas stilling til om Norge skal beholde EØS-avtalen eller melde seg inn i EU. EØS-utvalget har bidratt til å klargjøre hva EØS betyr for Norge og dermed også indirekte hva et medlemskap i EU innebærer på de områdene EØS-avtalen dekker. 

Dette er en oppgave for politikerne å ta tak i.

Mathilde Fasting
Spaltist

Neste skritt bør være å se hva EØS-avtalen ikke dekker, og hva det vil bety fremover for Norge. Det bør for eksempel kartlegges og diskuteres hvordan de senere årenes geopolitiske utvikling påvirker Norges sikkerhet og hvordan de eksisterende avtalene Norge har, ivaretar de behovene, og om det EU gjør på dette området også er viktig for Norge. Klima, energi, cybersikkerhet og beredskap er andre områder som bør kartlegges på samme måte: Hva gjør EU, hvordan er Norges avtaler i dag, og hva vil et medlemskap innebære, sammenlignet med dagens avtaler?

Dette er en oppgave for politikerne å ta tak i. Det er valg høsten 2025. Dersom det blir et regjeringsskifte, bør den regjeringen som får makten, be om en utredning av det EØS-utvalget ikke hadde i sitt mandat, nemlig hva et medlemskap i EU vil innebære for Norge. Gjøres det, vil både norske politikere og Norges befolkning få et oppdatert kunnskapsgrunnlag å ta stilling til, og ikke som i Storbritannia, måtte se realitetene etter at avgjørelsen om å forlate EU var tatt.