Norske forsvarsinvesteringer i stampe – er det på tide å trekke en kølapp hos missil-fabrikken?

Soldaten på bildet kaller seg McGregor. Han er ukrainsk og fikk i høst opptrening av norsk heimevernspersonell i Storbritannia for å ruste seg til å gå i krig. Vi har igjen fått et Europa der unge menn og kvinner kjemper med livet som innsats på slagmarken. 

Viljen til å bidra med forsvarsmateriell, trening, helsehjelp og annen militær støtte, har vært tilnærmet samstemt fra norske politikere. I forrige uke ble det inngått et bredt forlik om å støtte Ukraina med 75 milliarder kroner de neste fem årene, en betydelig andel er til militært utstyr.

Forståelsen av at denne krigens utfall også vil være avgjørende for Norge, ser det ut til å være ganske bred enighet om på Stortinget.

På vår hjemlige arena har mye skjedd det siste året. 

På noen få uker våren 2022 endret Stortinget norsk forsvarspolitikk nærmest over natten – fordi verden endret seg over natten.

På noen få uker våren 2022 endret Stortinget norsk forsvarspolitikk nærmest over natten – fordi verden endret seg over natten. Alvoret ble raskt forstått. I en artikkel i Altinget fredag sier Anniken Huitfeldt at hun allerede på kvelden 24. februar, under NRKs Debatten om Russlands fullskala invasjon av sin nabo, forsto at hun måtte ta opp våpenlovverket med Stortinget.

Alvoret har satt seg 

Etter som ukene og månedene har gått har det tunge alvoret fra de første dagene bare fortsatt – og blitt dypere.

I slutten av oktober gikk landet over i en ny og mer alvorlig beredskapsfase. 

Og bare i hittil i februar har disse dystre analysene kommet: 

• Fra Etterretningstjenestens trusselvurdering 13. februar:
  • «Det kan ikke utelukkes at en lokal krig eskalerer til en større konflikt, der Russland, USA, NATO og Norge blir direkte involvert militært. (...) Norges geopolitiske verdi knytter seg ikke bare til geografi, men også til at Europa i overskuelig framtid er avhengig av norske energileveranser. Et slikt syn på norske mål vil ligge til grunn for russisk virkemiddelbruk i fred, krise og krig.»
• Fra forsvarsminister Bjørn Arild Gram samme dag:
  • «Russland utgjør den største trusselen mot norsk og europeisk sikkerhet, og konfrontasjonen mot Vesten vil bli langvarig. Krigen har forandret mye i norsk og europeisk sikkerhetssituasjon.»
• Fra Natos generalsekretær Jens Stoltenberg tirsdag 21. februar etter Putins tale til nasjonen:
  • «Putin fortsetter å eskalere. Ett år etter krigsutbruddet er det ingen tegn på at han forbereder seg på fred. Tvert imot har han i dag gjort det klart at han forbereder seg på mer krig».

Forsvar koster penger

I høst, da forsvarsbudsjettet ble lagt frem, sto det å lese på den aller første siden: 

«Forsvar av landet og trygghet for befolkningen er en av statens viktigste oppgaver». 

Dette kan høres ut som en selvfølgelighet. Men det som i tidligere år kanskje var mer som et talepunkt å regne, er nå en ambisjon som fagfolk med dyp kjennskap til Forsvaret mener staten ikke er rustet til å ivareta.

Dette innrømmes også indirekte i det samme dokumentet, i statsbudsjettproposisjonen fra Forsvarsdepartementet. Noen linjer under står det å lese at Forsvaret må styrkes langt utover det man hadde lagt til grunn i langtidsplanen – og særlig må man vektlegge «reaksjonsevne, tilstedeværelse og situasjonsforståelse, evnen til mottak og samvirke med allierte og bedre beredskap».

Med andre ord: Alt det som påvirker evnen til å forsvare seg mot krigshandlinger og angrep rettet mot oss.

Sårbarheter

En rekke kilder fra ulike deler sentralt i Forsvaret og forsvarspolitikken har de siste ukene delt sin bekymring om en rekke sårbarheter, både i forståelsen av og innsatsen mot sammensatte angrep, store mangler i luftvern, et mangelfullt forsvar av byer og sentral infrastruktur som olje- og gassinstallasjoner, og en bekymring for at mye sentral kompetanse har forsvunnet fra forsvaret etter år med nedprioriteringer av ulike enheter. 

Forsvarskildene jeg har snakket med, er også oppgitte over politikere «som sier mye, men som ikke følger opp med innhold».

I statsbudsjettet for 2023 ble riktignok Forsvarets midler økt med noen milliarder (6,8), men økningen tilsvarer knapt pris- og lønnsvekst. 

Og fra våre allierte, i hovedsak fra Natos generalsekretær (som ironisk nok var en av flere 2000-talls-statsministre som bidro til å bygge ned Forsvaret i Norge), kommer påpakningen om at man forventer en høyere prioritet: Norge er nå ett av tre land som ikke oppfyller 2-prosentsmålet Nato har definert. 

Feil beslutninger tatt av uinformerte politikere både er dyrt og farlig.   

Skulle vi brukt 2 prosent av vårt nasjonale budsjett (BNP) til forsvarsformål, måtte vi for 2023 spedd på med 32 milliarder mer. Det opplyste forsvarsminister Bjørn Arild Gram til Stortinget nylig.

Altså rundt 2/3 av det politikerne har valgt å yte i strømstøtte til norske husholdninger på grunn av den akutte krisen (og som befolkningen likevel langt fra er fornøyd med).

Denne krigen er annerledes

Et spørsmål fagfolk stiller seg, er hvorvidt vår luftvernkapasitet og -beredskap er god nok. Og svaret er etter mange eksperters oppfatning et klart «nei». 

Mye av grunnen til at Russlands invasjon av Ukraina de første ukene ikke lyktes, var at Ukraina klarte å forsvare seg i luften. Det forundrer flere forsvareksperter at Russland var ute av stand til å gjennomføre større og mer avanserte luftoperasjoner. Forsvarsforskerne har dessuten latt seg imponere over Ukrainas kreative IT-miljø og skjerpede og godt trente luftvernstyrker.

I mange tiår har det vært en ensom rolle i norsk politikk å være ihuga forsvarsentusiast. Ifølge mine kilder i ulike deler av Forsvaret, kan du telle på en hånd hvilke politikere som i årene før krigen virkelig forsto og engasjerte seg. Det kan se ut til å endre seg, og det er nødvendig – Både fordi verden har forandret seg, og fordi feil beslutninger tatt av uinformerte politikere både er dyrt og farlig. 

I løpet av våren konkluderer både en Forsvarskommisjon og en Totalberedskapskommisjon. Deres anbefalinger bør debatteres grundig og godt. 

Akkurat nå er det kø hos forsvarsindustriens aktører, og den køen blir ikke kortere med det første. Så kanskje det er på tide i hvert fall å få trukket en kølapp. 

Og en av de tidligere beslutningene som kanskje kan pusses støv av allerede nå i år, er den som heter at man ikke før i 2030 skal ta stilling til hvorvidt vi skal styrke beredskapen i Norge med investeringer i langtrekkende luftvern. 

Akkurat nå er det kø hos forsvarsindustriens aktører, og den køen blir ikke kortere med det første. Så kanskje det er på tide i hvert fall å få trukket en kølapp.