Sikkerhetspolitisk nettverk: Nordisk utvidelse av Nato vil få store konsekvenser for Danmark

Finland er nå medlem av Nato. Men som den finske presidenten har uttalt, så er Finlands medlemskap ikke fullkommen før Sverige også er medlem av Alliansen. Mye taler for at det kun er et spørsmål om tid før Sverige blir medlem.

Det er jo ikke hemmelig at det skal avholdes både presidentvalg og parlamentsvalg i Tyrkia før Nato-toppmøtet i Vilnius medio juli. Så vi må vente litt på en avklaring.

Utvidelsen har store konsekvenser for dansk sikkerhetspolitikk.

Sikkerhedspolitisk Kontaktgruppe under den danske foreningen Det Udenrigspolitiske Selskab har hatt en diskusjon om denne problemstillingen, som vi skal redegjøre for her.

Ingen plass for illusjoner

Det er ingen i både Finland og Sverige som for to år siden hadde regnet med at de to landene ville søke om medlemskap av Nato i 2022, og at Finland i dag ville være medlem. Dette viser hvor raskt det kan gå i internasjonal politikk.

Forutsetningene for et lands sikkerhetspolitikk kan endres grunnleggende med kort varsel. Man skal også huske at slike endringer kan gå begge veier – det kan være bra eller dårlig for et land.

Et lands sikkerhetspolitikk må være basert på langsiktig analyse av utviklingstendensene og risikoer. Ingen land, heller ikke Danmark, er unntatt fra dette. Det er ikke rom for ønsketenkning eller illusjoner. Derfor har Finland og Sverige tatt sine beslutninger.

Nordisk samarbeid har alltid hatt en særlig klang i den danske debatten – også den sikkerhetspolitiske. Spørsmålet er imidlertid om ikke utvidelsen av Nato betyr at tiden har utløpt.

Sikkerhetspolitisk gir det mer mening å snakke om nordisk-baltisk samarbeid, ut fra en erkjennelse av at Danmarks sikkerhet også er ivaretatt ved grenseelven Narva mellom Russland og Estland.

Ny sikkerhetspolitisk situasjon

Det er ingen tvil om at det vil få store konsekvenser for den sikkerhetspolitiske situasjonen i det nordlige Europa, at Sverige og Finland blir medlem av Nato. Bare det faktum at Finland har en 1300 kilometer lang grense til Russland er et vitnesbyrd om dette.

Den endrede situasjonen vil påvirke Danmarks sikkerhetspolitiske situasjonen på en rekke områder.

For det første vil Danmarks sikkerhetspolitiske situasjon bli mindre utsatt. Danmark vil bevege seg lengre vekk fra den sannsynlige frontlinjen, dersom det skulle bli snakk om en faktisk konflikt mellom Nato og Russland.

Noen vil hevde at vår situasjon vil bli mer komfortabel, selv om det er vanskelig å forestille seg at en eventuell konflikt kan begrenses. Noen vil muligens hevde at det ikke lengre gir mening å snakke om at Danmark har en frontlinje status.

For det andre vil Danmark bli det Nato-landet i det nordlige Europa med det relativt laveste forsvarsbudsjettet. Det er ikke til å unngå at det får en indirekte innflytelse på en dansk forhandlingsposisjon – ikke minst nå for tiden, hvor to prosentmålet og muligvis en mer ambisiøs målsetting har en så sentral plassering i Natos overveielser. Det er «elefanten i rommet». Alle vet det, men ingen snakker om det.

Nordisk dialog i EU og Nato

For det tredje vil Danmark ikke lengre være privilegert som det eneste nordiske land som er medlem av både EU og Nato. Både Sverige og Finland vil komme i samme situasjon. I virkelighetens verden betyr det neppe så mye, og det kan være en mulighet til å styrke den nordiske dialogen på tvers av EU og Nato.

Denne muligheten kompliseres imidlertid av et fjerde forhold, som omhandler i hvilken grad Danmarks sikkerhets- og forsvarspolitikk påvirkes av innenrikspolitiske hensyn.

Det danske forsvarsbudsjettet har alltid vært under gjennomsnittet for Nato-landene, og vi har en spesiell tradisjon – avdekket i historiske redegjørelser – for å snakke om en kvote for alliansen. Vi har derfor i mindre grad vært drevet av en trusseloppfatning, men mer av hvor lite vi kunne klart oss med i alliansesammenheng.

Dette står i kontrast til Norge, Finland og de baltiske landene, hvor alle har en felles grense med Russland. Deres politikk er derfor i høyere grad basert på hvordan de oppfatter risikoen for spenninger og konflikt med Russland.

Det er også grunnen til at Finland og Sverige nå søker så store endringer i deres utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens Danmark fortsatt jobber med en relativt lang innfasing av en økning i forsvarsutgiftene.

Utenlandske styrker på dansk territorium

For det femte vil det åpne seg en debatt i Norden om stasjonering av utenlandske styrker på nasjonalt territorium, herunder også kjernevåpen. Sverige og Finland har ikke påberopt seg restriksjoner, men har sagt at de foreløpig ikke ser behovet for slike utstasjoneringer som aktuelt.

Både Danmark og Norge har derimot stadig visse selvpålagte restriksjoner. Finland vil trolig melde seg mer klart ut, og dette kan åpne for en bredere debatt om restriksjoner og solidaritet.  

Men for nå, som en finsk politiker har uttrykt det: Medlemskap av Nato for Finland er en drøm som går i oppfyllelse. Hvorfor skulle Finland selv ødelegge denne drømmen med krav og restriksjoner?

For det sjette åpner det seg praktiske og konkrete muligheter for å styrke samarbeidet på nordiske plan. Et mulig område er anskaffelse av våpen og materiell, herunder ikke minst administrasjon av reservedeler.

Det var interessant at sjefene for luftstyrkene i de nordiske landene nylig ble enig om en intensjonserklæring, hvor man ønsker å styrke det nordiske samarbeidet. Det endelige målet er å kunne operere problemfritt sammen som én styrke ved å utvikle et nordisk konsept for felles luftoperasjoner basert på allerede kjent Nato-metodologi.

Men sikkerheten i Norden er veldig avhengig av situasjonen i Baltikum. Det er med god grunn at man snakker om sikkerhetens udelelighet. Det umiddelbare spørsmålet er derfor om de nordiske landene bør foregripe debatten og ta konkrete grep. Det nærliggende spørsmålet er derfor om ikke de nordiske landene bør foregripe debatten og ta konkrete grep. For eksempel, kunne det gjelde et samarbeid om å bistå med forsvaret av de baltiske landene på rotasjonsbasis.

Tyrkia og Ungarn

Til slutt må vi si at dette er en prosess som krever diplomatisk engasjement og kløkt. Tyrkia og Ungarn holder igjen stand mot ratifiseringen av Sveriges medlemskap.

Mye taler for at Ungarn vil endre posisjon hvis Tyrkia flytter seg. Mange mener det er uaktuelt for Tyrkia å stille betingelser som til syvende og sist er av bilateral karakter, og ikke er knyttet til den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa.

Det er ikke første gang et Nato-land har satt betingelser av denne art. En tyrkisk analytiker har under en samtale med forfatterne gjort oppmerksom på problemene som Tyrkia var igjennom i forbindelse med sin egen opptagelse i Nato i 1952.

Danmark var på den tiden aktiv i arbeidet med å hindre Tyrkias opptak på grunn av landets problemer med å overholde de demokratiske spillereglene. Danmark forsøkte å få Norge med i sin motstand, men det lyktes ikke.

Politikk er politikk, men sikkerhetspolitikken tok den gang forrang. Det er mulig det blir annerledes denne gangen. Denne omstendigheten bør Danmark også tenke igjennom.  

Innlegget ble først publisert i Altinget Danmark, og er oversatt av Nora Didriksen i dialog med tekstforfatterne.