Hans Asbjørn Sørlie: Misvisende om politisering av naturkartlegging

Håkon Aspøy hevder i et innlegg i Altinget 2. januar at kunnskap om skog er politisert, og etterlyser en mer opplyst diskusjon om bruk av natur.

Interessant nok stammer innlegget fra en artikkel i forskningsprosjektet Ecoreal. Den gang prosjektet fikk midler, ønsket man ikke å følge forskningsrådets klare anmodning om å utvide forskergruppen for å gi resultatene større legitimitet. Begrunnelsen var at det ville «blitt veldig mye uenighet og lite konstruktive diskusjoner» og «vanskeligere å beholde det kritiske utgangspunktet». Når man kun vil ha med forskere som kan bygge opp under det samme syn som man selv har, bidrar man ikke til mindre politisering og polarisering av forskning og kunnskap om natur. 

Aspøy tar direkte feil når han påstår at skogbrukets motivasjon for å støtte NiN, var å unngå naturtypekartlegging på skogeiendommer.

Hans Asbjørn Sørlie
Direktør for skogbruk og miljø, Norges Skogeierforbund

«Siste sjanse»-metoden

I sitt innlegg argumenterer Aspøy for fortsatt bruk av den subjektive og kvalitative metoden for kartlegging av natur, utviklet av «Siste Sjanse»-miljøet og forkastet av Stortinget i 2015. Han tillegger også skogbruket mange meninger og stor innflytelse over kartleggingsmetoder, men hopper glatt bukk over at «Siste Sjanse»-miljøet – nå Biofokus – var en del av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus da metoden ble utviklet. 

Det er imidlertid riktig at skogbruket over lengre tid har ønsket å få en mer verdinøytral kartlegging av natur enn den såkalte «Siste Sjanse-metoden», som senere ble til Direktoratet for Naturforvaltnings (DN) håndbok 13. Det er ikke fordi vi mener at «naturtypekartlegging er for farget av miljøforvaltning», slik Aspøy påstår. Hovedutfordringen for skogbruket var at disse metodene ikke var basert på et helhetlig vitenskapelig grunnlag, og ga stort rom for skjønnsvurderinger. Resultatet var at kartleggingen i høy grad ga uttrykk for kartleggernes subjektive vurderinger. Slike vurderinger vil alltid være svært avhengig av kartleggerens kompetanse, interesse og verdigrunnlag. Kartleggingen ga med andre ord ikke et verdinøytralt og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag om natur som skogbruket kunne ha tillit til. 

En skogeier kan i praksis få en fersk miljøplan for forvaltning av skogens miljøverdier den ene dagen, og motta varsel om naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks den neste.

Hans Asbjørn Sørlie
Direktør for skogbruk og miljø, Norges Skogeierforbund

Systemet Natur i Norge (NiN)

Artsdatabanken og Universitetet i Oslo lanserte i 2009 første versjon av et nytt system for inndeling i naturtyper og beskrivelse av natur, som ble kalt Natur i Norge (NiN). Vi støttet dette, fordi vi så at det var et system som kunne danne grunnlag for en mer verdinøytral kartlegging av natur som flere brukere, inkludert skogbruket, kunne ha tillit til. I 2013 leverte Riksrevisjonen en rapport om bruken av midler bevilget til naturmangfold og friluftsliv (RR Dokument 3: 13 (2012–13)). Diskusjonen som fulgte behandlingen av denne, førte til at Stortinget i februar 2015 vedtok at NiN skulle legges til grunn for all offentlig finansiert naturkartlegging. Det innebar at arbeidet med DNs håndbok 13 ble skrinlagt. 

Aspøy tar direkte feil når han påstår at skogbrukets motivasjon for å støtte NiN, var å unngå naturtypekartlegging på skogeiendommer. Med utgangspunkt i Stortingets vedtak hadde skogbruket en klar forventning om at ulike sektorer sammen skulle utnytte mulighetene i NiN til å starte en nasjonal kunnskapsdugnad. Muligheten lå åpen for at ulike sektorer nå kunne samarbeide om kartleggingsopplegg der alle egenskaper og NiN-naturtyper som tilfredsstilte sektorenes kunnskapsbehov, ble kartlagt på en mest mulig verdinøytral måte. På grunnlag av kartleggingsresultatene kunne så sektorene hver for seg foreta sine verdivurderinger. 

Det har nå gått fem år (...) siden Artsdatabanken og Naturhistorisk Museum kom med tydelige innvendinger og ga klare anbefalinger for utvikling av en metodikk i tråd med Stortingets vedtak. Innspillene er ikke tatt hensyn til.

Hans Asbjørn Sørlie
Direktør for skogbruk og miljø, Norges Skogeierforbund

Miljødirektoratet trosset innvendinger fra Artsdatabanken

Miljødirektoratet ville det annerledes. Høsten 2016 ga de en ekspertgruppe et hasteoppdrag som besto i å velge ut naturtyper og egenskaper fra NiN til kartleggingen i 2017. Gruppen, som hadde fire måneder på seg, leverte sitt forslag før jul i 2016. I stedet for å bruke de mulighetene som ligger i NiN til å gjøre et etterprøvbart utvalg av NiN-naturtyper og -egenskaper, valgte gruppen en helt annen tilnærming: De lagde i praksis en ny inndeling av naturtyper. Denne måten å løse Stortingets oppdrag på, vakte umiddelbart reaksjoner. Artsdatabanken, som eier av NiN-systemet, var svært tydelig i sin tilbakemelding. I et brev til Miljødirektoratet i februar 2017 skrev de: «Resultatene herfra ga ei liste over (…) naturtyper som i stor grad var hentet fra DN-håndbok 13. Kriteriene var utelukkende basert på skjønn og ga et helt tilfeldig utvalg, som deretter ble prøvd tilpasset inn i NiN-nomenklatur. Dette er slik vi ser det en gjentagelse av arbeidet i siste fase av DN-håndbok 13.» 

På tross av Artsdatabankens tydelige innvendinger, og en klar anbefaling om metodevalg fra Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo, valgte Miljødirektoratet å gå videre med ekspertgruppens utvalg av naturtyper. 

Spørsmålet burde ikke være om vi skal tilbake til «Siste Sjanse-metoden», som for lengst er veiet og funnet for lett.

Hans Asbjørn Sørlie
Direktør for skogbruk og miljø, Norges Skogeierforbund

Når vil det komme en mer verdinøytral kartleggingsmetodikk?

En viktig del av skogbrukets motivasjon for å støtte overgangen til NiN, var å unngå ressurskrevende dobbeltkartlegging. Skogbruket har fra 2019 lagt om sine miljøregistreringer i skog til NiN-basert kartlegging, for å bidra til et slikt felles kunnskapsgrunnlag. Miljødirektoratets instruks for naturtypekartlegging synes derimot ikke å bygge på noen plan for gjennomføring av samkartlegging for ulike formål. En skogeier kan i praksis få en fersk miljøplan for forvaltning av skogens miljøverdier den ene dagen, og motta varsel om naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks den neste. Konsekvensen er at miljøplanen, delfinansiert av offentlige myndigheter, etter svært kort tid anses som «ugyldig» for planlegging av skogbrukstiltak. Dette fordi miljøsertifiseringssystemene krever at slik ny kartlegging vurderes av person med biologisk kompetanse.

Det har nå gått fem år, og flere hundre millioner kroner er brukt på Miljødirektoratets naturkartlegging siden Artsdatabanken og Naturhistorisk Museum kom med tydelige innvendinger og ga klare anbefalinger for utvikling av en metodikk i tråd med Stortingets vedtak. Innspillene er ikke tatt hensyn til.

Spørsmålet burde ikke være om vi skal tilbake til «Siste Sjanse-metoden», som for lengst er veiet og funnet for lett. Spørsmålet burde være hvor lang tid det skal gå og hvor mange hundre millioner kroner av offentlige midler som skal brukes, før man lytter til Artsdatabanken og utarbeider en mer verdinøytral kartleggingsmetodikk som kan ha tillit uavhengig av om ståstedet er miljøvern eller næring.