Én dør inn, men to dører innenfor

Da jeg begynte som Nav-direktør for drøyt fem år siden, brukte jeg de første ukene på å snakke med folk både i og utenfor organisasjonen. Jeg ville vite hva som fungerte bra, og hva som burde bli bedre.

Etter noen uker landet jeg på seks ambisjoner som oppsummerte endringsbehovene jeg så. Det viktigste punktet var – og er – ambisjonen «Bedre brukeroppfølging».

Dette punktet er tydeliggjort i en av de fire ambisjonene i virksomhetsstrategien vår: «Sammen finner vi løsninger med dem som trenger det mest». Et av målene med denne ambisjonen, er at «de som trenger flere og sammensatte tjenester, møter helhetlige løsninger som tilpasses deres livssituasjon».

Mange av disse menneskene kan ha omfattende hjelpebehov, men de møter et Nav som ikke er godt nok tilpasset deres situasjon. Det står ikke på viljen, men på mulighetene.

«Kasteball»-problematikken var tilsynelatende over

Neste sommer er det tjue år siden Nav så dagens lys. Den 1. juli 2006 ble trygdeetaten og Aetat slått sammen til den statlige Arbeids- og velferdsetaten. Parallelt ble Arbeids- og velferdsforvaltningen etablert.

Nav-kontorene, som i løpet av fem år ble rullet ut i hele landet, varr tuftet på et likeverdig partnerskap mellom staten og hver enkelt kommune. Kommunene valgte selv hvilke tjenester de eventuelt ville legge til Nav-kontoret i tillegg til det som følger av sosialtjenesteloven.

Dagens digitale løsninger utnytter ikke handlingsrommet i lovverket.

Hans Christian Holte
Spaltist

Side om side jobbet – og jobber – statlig og kommunalt ansatte. «Kasteball»-problematikken var tilsynelatende over, nå ble det «én dør inn». Om du trengte jobb, sosialhjelp eller uføretrygd – nå kunne du oppsøke ett kontor i stedet for tre ulike. Men det har hele tiden vært hindringer i veien for de som har behov for både statlige og kommunale tjenester.

For å kunne gi best mulig oppfølging, trenger Navs veiledere god oversikt over hjelpebehovet til innbyggerne. Men adskilte arbeidsverktøy for stat og kommune legger begrensninger på hva som kan deles av informasjon innad i kontoret.

Vi har en lovhjemmel som gjør at opplysninger kan deles innenfor et Nav-kontor, men dagens digitale løsninger utnytter ikke handlingsrommet i lovverket. Veiledere ved Nav-kontorer jobber i dag i flere forskjellige statlige og kommunale fagsystemer hver dag. Siden de ikke har ett sted å lagre samlet informasjon, blir den liggende stykkevis og delt i opptil 5-6 ulike systemer. Opplysningene må dermed letes fram på nytt hver gang de skal brukes.

Frustrerende og uforståelig

I stedet for å bruke tid på å gi den helhetlige oppfølgingen de ønsker, går derfor store deler av arbeidsdagen med til registrering i ulike datasystemer og utbetaling av penger.  

Det er selvfølgelig både frustrerende og uforståelig for dem som oppsøker Nav-kontoret og som ofte må gi oss de samme opplysningene om og om igjen. Ekstra vanskelig er det hvis de har én eller flere tilleggsbelastninger, som rusproblemer, dårlig helse eller språkvansker.

Opp gjennom årene er det gjort flere forsøk på å løse problemet.

Hans Christian Holte
Spaltist

Opp gjennom årene er det gjort flere forsøk på å løse problemet, blant annet i Oslo. Da regjeringen ba om innspill til utviklingen av et mer digitaliseringsvennlig regelverk i forbindelse med regjeringens digitaliseringsstrategi 2019–2025, samarbeidet Nav Oslo og Oslo kommune om en utredning med mål om å finne gode løsninger for et mer digitalt samfunn og mer helhetlige tjenester i det offentlige.

Så hvorfor er problemet fortsatt ikke løst? spør du kanskje. Det er flere årsaker.

For det første er det en villet politikk å ha et klart skille mellom hva stat og kommune har ansvar for, også i Nav-kontoret. For det andre er ikke dagens digitale systemer utviklet med tanke på sømløst samarbeid på tvers av stat og kommune i Nav-kontorene. Sist, men ikke minst, handler det om finansiering. Det er dyrt å utvikle digitale løsninger.