Astrid Hoem: Det tok ti år før vi snakket sant om terrorangrepene – den samtalen er vi ikke ferdige med

Startet med konspirasjonsteoriene

Andre verdenskrig starta ikke med konsentrasjonsleire. Det startet med at konspirasjonsteoriene mot jøder fikk fotfeste blant vanlige folk.

Er det noe vi vet fra historien vår, så er det at det ekstreme kan snike seg inn i hverdagen vår, uten at vi har klart å stanse det. For ekstremisme viser seg ikke bare i skudd, den kan vise seg i maktens korridorer. Ekstremismen viser seg ikke bare i bomber, men kamuflert i formelt språk. Som fjerner rettigheter. Innskrenker demokratiene våre. Forvitrer friheten vår.

Ekstremisme viser seg ikke bare i terror. Den kan vise seg rundt middagsbordet der du og jeg sitter. I samtaler som bryter ned menneskeverdet til andre. Den kan vise seg i kommentarfeltet. I meldingsinnboksen. I brev i posten.

Demokratisk tilbakegang

I år er det flere mennesker som lever i diktaturer enn i demokratier. 35 år med demokratisk fremgang har blitt tilbakestilt bare i løpet av de siste årene. 

Andre verdenskrig starta ikke med konsentrasjonsleire. Det startet med at konspirasjonsteoriene mot jøder fikk fotfeste blant vanlige folk.

Astrid Hoem
Leder i AUF

For første gang i vår generasjons levetid har vi en brutal angrepskrig på kontinentet vårt, drevet fram av konspirasjonsteorier og propaganda.

Skeive, kvinner og folk som er mørkere i huden enn meg verden over, opplever angrep etter angrep på deres frihet til å være seg selv.

Alt dette henger sammen. Det er en normalisering av det ekstreme.

Tre terrorangrep

For tolv år siden ble vi bomba, skutt og drept fordi vi var på jobb for demokratiet i regjeringskvartalet og fordi vi var AUF-ere på sommerleir.

For fire år siden ble Johanne Ihle Hansen drept, og terroren kom til Al-Nor Moskeen fordi én hatet muslimer og mente han hadde rett til å ta liv.

For ett år siden ble regnbue og glitter erstatta med skudd, fordi noen mente det var farlig at folk elsker hverandre og er dem de er.

Hver eneste gang etter terrorangrepene de siste tolv årene har vi lovet aldri igjen. 

Vi må sammen kjempe for at det ikke skal skje igjen. Ikke mer terror. Ikke mer normalisering av det ekstreme. 

Astrid Hoem
Leder i AUF

Forny roseløftet!

Jeg husker første gangen du lovet det. Fordi vi så deg i rosetoget. Du har ikke lov til å glemme hva du følte, og hva du lovte oss da. Du løfta rosa di og lovte oss aldri mer. Det løftet trenger vi at du holder.

Skal vi sammen klare å holde løftet, så kan vi ikke lukke øynene våre. Vi kan ikke lukke øynene våre når autoritære krefter får fotfeste i verden rundt oss. Når demokratiene er på tilbakegang. Når rasismen og hatet mot skeive sklir inn i hverdagspraten i lunsjen.

For utviklinga skjer ikke i hemmelighet og i mørke. Den skjer i fullt dagslys. Rett foran øynene på oss.

Vi må sammen kjempe for at det ikke skal skje igjen. Ikke mer terror. Ikke mer normalisering av det ekstreme. Vi trenger mer enn noen gang at vi alle er med på å skrive historien. At vi løfter rosene våre og fornyer løftet vårt:

Aldri glemme, men også aldri tie.