Tannløse mangfoldstiltak fra Vestre – hverken gulrot eller pisk

Det holder ikke å rapportere om problemområder, og snakke varmt med den politiske ledelsen i landet om hvordan man skal lykkes. Skal man oppnå reelle resultater må det lovfestes visse krav og forventninger. I offentlig sektor bør det være mye enklere å realisere en lovregulering.

Lovregulerte tiltak fungerer

Likestillingslovens paragraf 21 har regulert kjønnsrepresentasjonen i offentlige styrer, utvalg og råd siden 1981. I privat næringsliv har det ikke vært tradisjon for tilsvarende reguleringer. I 2003 ble det som kjent vedtatt et lovkrav om minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn i styrer i bedriftsstyrer. Lovkravet gjelder for styrer i allmennaksjeselskaper, offentlig eide selskap og samvirkeselskap.

Kvoteringsloven fikk umiddelbar virkning for statlige og kommunale selskap fra januar 2004, mens den først ble fullt ut iverksatt for allmennaksjeselskapene fra 2008.

En direkte og umiddelbar virkning av lovkravet om kjønnsbalanse er økningen i andelen kvinner i styrer og ledelse. I løpet av de siste atten årene har kvinners tilstedeværelse endret seg fra bortimot totalt fravær til om lag 40 prosent kvinner. Det er ikke vanskelig å trekke en konklusjon; Endring gjennom holdningsarbeid tar tid. Endring gjennom lov og reguleringer virker.

Det er ikke vanskelig å trekke en konklusjon; Endring gjennom holdningsarbeid tar tid. Endring gjennom lov og reguleringer virker.

Hverken gulrot eller pisk

Derfor er forslaget som nå kommer tannløst, da virksomhetene verken tilbys en gulrot for å iverksette handling bak de store ordene i et dokument, og de kan heller ikke piskes for manglende oppnåelse av konkrete resultater. Den nye endringen fremstår derfor som symbolpolitikk.

En annen forskrift som nå trer i kraft er den som forplikter offentlige virksomheter å universelt utforme alt sitt innhold. Det er et skritt i riktig retning, og bør også fungere som en påminnelse om at diskriminering kan stoppes gjennom å kreve, ikke kun sette  mål og rapportere.

Hva må til?

I alt for lang tid har både politikere, byråkrater, og andre fremtredende maktpersoner gjemt seg bak unnskyldningen om at mangfold vil komme som et resultat av at flere med minoritetsbakgrunn får tilgang til, eller opparbeidet seg relevant kompetanse til å innta viktige posisjoner. Det er et utdatert argument. Norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert i høyere utdanning. På Handelshøyskolen BI, hvor omtrent én tredjedel av studentene har minoritetsbakgrunn, har disse i gjennomsnitt bedre karakterer enn sine norsk-etniske studiekamerater.

Norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert i høyere utdanning.

Skal regjeringen lykkes med å imøtegå diskriminering og fordommer, må de satse mye bredere enn å kun fokusere på statlig eide virksomheter. De er nødt til å kartlegge utfordringer i samtlige sektorer, inkludert politikkens maktkorridorer. Dette gjelder særskilt en kartlegging av partiene som selv er i regjering. Videre må de iverksette tiltak i offentlig sektor, som avdekker diskriminering, fordommer, og også klart og tydelig legger rammer for uakseptable praksiser som ender i diskriminering.

Fire steg på veien

• Første steg er å peke på diskriminering og rasisme samtidig som man innfører rapporteringskrav knyttet til mangfold. At en så betydelig delfaktor ikke en gang nevnes, blir feil.
• Andre steg er å innføre obligatorisk kompetanseheving innen mangfold og inkludering for offentlig ansatte. Dette gjelder særskilt ledere, HR-medarbeidere og de med rekrutteringsansvar.
• Tredje steg er å opprette et eget uavhengig og selvstendig ansettelsesutvalg for offentlig sektor. Det vil koste, altså det krever midler. Men at arbeidsgivere og ansatte gjør vurdering av egen ansettelsespraksis er mildt sagt hult. Det koster samfunnet allerede.
• Til slutt må regjeringen ta ansvar for å utrede sanksjoneringsmuligheter. Hvordan kan man forlange at det settes mangfoldsmål, uten at det gis konsekvenser når virksomheter ikke når målene? Selv når vi vet at det finnes et hav av kvalifiserte mangfoldskandidater som fint kan konkurrere om posisjoner i offentlig sektor, i styrer, og i politiske posisjoner.