Stat & Styring
Harry Valderhaug svarer 
Kjersti StensengVil statsråden ta initiativ til en nasjonal strategi for å tiltrekke internasjonal kompetanse og bedre samordning mellom stat, kommune og arbeidsgivere?
Albot, Altingets robot«Statsråden svarer» er robotgenerert innhold som opprettes automatisk med data fra Stortingets base over de spørsmål som stilles av stortingsrepresentanter og besvares av regjeringens statsråder. Overskriftene er skrevet av Altinget. Altinget tar forbehold om feil i innholdet.
Vil statsråden ta initiativ til å utvikle en helhetlig nasjonal strategi for å tiltrekke og ta i bruk internasjonal kompetanse, og sikre bedre samordning mellom stat, kommune og arbeidsgivere i møte med økende konkurranse fra andre nordiske land?
Norsk næringsliv og offentlig sektor har et økende behov for kompetanse. Samtidig er konkurransen om kvalifisert arbeidskraft internasjonalt blitt skjerpet.
Flere nordiske land har utviklet mer målrettede nasjonale satsinger for å tiltrekke internasjonal kompetanse. I Norge finnes det enkelte tiltak, blant annet prosjektet Kompetansespor i samarbeid mellom UDI, Skatteetaten, politiet og Universitetet i Oslo, men disse fremstår i stor grad som enkeltstående initiativer.
Mange kommuner opplever usikkerhet om hvordan de best kan legge til rette for å ta imot og beholde internasjonal arbeidskraft.
Uten en tydelig nasjonal retning kan Norge risikere å tape viktig kompetanse i konkurransen med andre land.
Det er bred politisk enighet om arbeidsinnvandringspolitikken i Norge. Behovet for arbeidskraft skal først og fremst dekkes gjennom mobilisering av innenlandske arbeidskraftreserver og rekruttering av arbeidskraft fra Norden og EØS.
Mer enn 600 000 står utenfor arbeidslivet, og mange av disse ønsker og kan jobbe med noe hjelp og støtte. Regjeringen har derfor målrettet innsatsen overfor unge som står utenfor, blant annet gjennom «Ungdomsløftet». Regjeringen har også et godt samarbeid med partene i arbeidslivet for å styrke integrerings- og inkluderingsinnsatsen.
Arbeidsinnvandring har vært, er og vil fortsatt være et nødvendig supplement i arbeidsmarkedet, men behovet endrer seg over tid og i takt med konjunkturene. Norge har gjennom mange år vært en del av et felles nordisk arbeidsmarked, og med EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked med fri bevegelighet for arbeidstakere. EØS-borgere trenger ikke oppholdstillatelse for å ta arbeid, og utgjør den desidert største gruppen arbeidsinnvandrere i Norge. Arbeids- og velferdsetaten samarbeider med andre arbeidsmarkedsmyndigheter i EØS gjennom EURES-nettverket (European Employment Services), og kan hjelpe arbeidsgivere som har behov for arbeidskraft fra EØS-området.
Når etterspørselen etter arbeidskraft ikke kan dekkes innenlands eller i EØS, kan arbeidsgivere rekruttere fra land utenfor EØS. Behovet for nødvendig kompetanse fra såkalte tredjeland må balanseres mot hensynet til en kontrollert og bærekraftig innvandring. Arbeidsinnvandrere fra tredjeland skal ikke fortrenge innenlandsk eller EØS-arbeidskraft, og må derfor søke om oppholdstillatelse for å kunne arbeide i Norge. Det er lagt til rette for at arbeidsgivere kan rekruttere nødvendig fagkompetanse fra tredjeland, men hvem som faktisk kommer til Norge avgjøres av den aktuelle etterspørselen etter arbeidskraft, arbeidsgivernes ønsker og Norges attraktivitet som samfunn. Jobbtilbud, arbeidsoppgaver og arbeidsvilkår er viktig. Norges høye velferdsnivå og et godt regulert arbeidsliv kan gi oss viktige konkurransefortrinn i kampen om kvalifisert arbeidskraft. Samtidig velger ikke folk bare en jobb, men et sted å bo og leve. Kvalitet på tjenester, infrastruktur, trygghet, språk, natur og muligheter for eventuell familie spiller også en stor rolle for om folk ønsker å bosette seg her. Noe av dette kan vi påvirke, annet kan vi ikke.
Det er stor forskjell på arbeidskraftbehov og rekrutteringsmuligheter i ulike bransjer. Det er derfor mer naturlig at de enkelte sektorene eventuelt selv tar ansvar for å utvikle strategier for å tiltrekke seg kompetanse med utgangspunkt i behov og særtrekk på sine områder. Samtidig er det snart 20 år siden St.meld. nr. 18 (2007-2008) ble lagt frem og Stortinget sluttet seg til dagens arbeidsinnvandringspolitikk. Jeg vil derfor vurdere om tiden er inne for en gjennomgang av prinsippene som bør ligge til grunn for politikken.
