Høyesteretts dom svekker prinsippet om kvalitet og kostnadseffektivitet i velferdstjenester

Likebehandling er hovedregelen i anskaffelsesregelverket

Unntak fra likebehandling krever en særskilt begrunnelse i form av budsjettmessig effektivitet, fellesskapets beste og allmennhetens interesse. Det slo også Høyesterett fast. Men når Høyesterett åpner for politisk motivert reservasjon, risikerer vi at ideologiske hensyn trumfer objektive kriterier. Dette svekker konkurransen og kan føre til lavere kvalitet og overpris på tjenestene for kommunen, slik ESA har advart mot.

Konsekvensene ser vi allerede:

• I barnevernet har det over tid vært et politisk press for å favorisere ideelle aktører. Konsekvensen har vært dramatiske kapasitetsutfordringer og kvalitetsfall, til tross for tilleggsbevilgninger og direkte tildelinger til ideelle aktører.
• Innen psykisk helse og rusomsorg er det i praksis tømt for private leverandører, uten at vi har sett noen dokumentert kvalitetsgevinst for pasientene.
• Sykehjemssektoren har også gjennomgått rekommunalisering og ideell favorisering, men uten at det har ført til hverken lavere kostnader eller høyere kvalitet for kommunen eller beboere. 

Høyesteretts dom gir stortingsflertallets mål om ideell vekst et rettslig grunnlag. Men dersom dette tolkes som en blankofullmakt til ideologisk styring, vil det svekke tilgangen til gode og bærekraftige tjenester for innbyggerne. Skal ideell reservasjon gjennomføres, må det etableres strenge kontroll- og tilsynsordninger som sikrer at tjenestene faktisk blir bedre og billigere. Hvis dette ikke kan dokumenteres, må ideelle konkurrere på like vilkår med øvrige private leverandører – i tråd med hovedregelen i anskaffelsesregelverket. 

Ikke gjennomtenkt

Politikere som velger å reservere anskaffelser av velferdstjenester for ideelle aktører må også være forberedt på at det kan etableres ideelle aktører som har formål som ikke er i overensstemmelse med den generelle oppfatningen av hva som er fellesskapets beste.

I dag er de etablerte ideelle organisasjonene i all hovedsak religiøse organisasjoner som for eksempel Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen. Dette er anerkjente virksomheter, som nyter stor tillit i befolkningen. Men vi må også minne oss selv om at overskuddet disse virksomhetene tjener på å drive velferdstjenester på oppdrag fra det offentlige, også benyttes til religiøse aktiviteter og misjonsvirksomhet – både i Norge og i andre verdensdeler. 

Vi må levere mer velferd for hver krone, og vi må øke kapasiteten. 

Reidar Holst Christensen
Næringspolitisk direktør, NHO Geneo

Mange av oss vil akseptere dette, men det er neppe det offentliges intensjon med å inngå kontrakter for rettighetsbaserte og strengt regulerte velferdstjenester. Det er også viktig å påpeke at ideelle organisasjoner, som tilhører andre religiøse trosretninger eller politiske ideologier enn dagens aktører, kan etter hvert etablere seg som tilbydere av rettighetsbaserte tjenester. Hvordan myndighetene skal forholde seg til dette er ikke vurdert, hverken i den aktuelle rettsprosessen eller i den offentlige diskusjonen om ideelle aktørenes plass i velferdssamfunnet.

Landets helse- og velferdstjenester står overfor enorme oppgaver om vi skal klare å opprettholde likeverdige og effektive tjenester for kommende generasjoner. Vi må levere mer velferd for hver krone, og vi må øke kapasiteten. Det krever økt produktivitet, bedre kvalitet og lavere kostnader. Dette oppnås ikke ved å favorisere ideelle aktører av politiske grunner, men ved å velge de beste leverandørene, basert på objektive og etterprøvbare kriterier. Dette oppnår vi kun når aktørene får konkurrere på like vilkår. Og slik får også innbyggerne de beste tjenestene.