Europabevegelsen: Debatten om EØS-avtalen er i realiteten steindød, men holdes i live med kunstig åndedrett

Store og økende utfordringer utenfor EØS

Man behøver egentlig ikke å følge intenst med på nyheter fra Storbritannia og Sveits for å forstå hvilke funn det regjeringsoppnevnte utvalget vil gjøre. Begge landene har store og økende utfordringer med sin tilknytning til det som for begges vedkommende er det suverent viktigste markedet for deres virksomheter og innbyggere.

EU har rundt 50.000 ansatte. Mange nordmenn synes dette er for mange, selv om det er vesentlig færre enn hva Oslo kommune har. Det er også færre enn hva Storbritannia alene vil måtte øke privat og offentlig byråkrati med, som følge av brexit. Da snakker vi bare om ansatte i tollvesenet og på ordrekontorene hos britiske eksportører og importører. I tillegg kommer alt annet UK må erstatte av tjenester, regelverkproduksjon og forvaltning som de inntil nylig hadde felles med EU.

Saken er jo at EU i betydelig grad reduserer behovet for byråkrati i medlemslandene. Jeg skal for anledningen la dette ligge her, og avvente det regjeringsoppnevnte utvalget.

Det er jo vanligvis ikke sånn at debatter oppstår etter at vi først har blitt enige om at debatten er nødvendig, og derfor fatter vedtak om å sette debattene offisielt i gang.

Fredrik Mellem
Generalsekretær i Europabevegelsen

EØS-avtalens gudfar vil ha ny debatt

Kjell Magne Bondevik skrev nylig i en kronikk hos Altinget at det er behov for en ny EU-debatt. Det er i denne sammenheng interessant at akkurat han sier det. Han er jo nærmest å regne som EØS-avtalens gudfar. Det var KrF som til slutt sikret det nødvendige ¾ flertall for EØS-avtalen i 1992, og KrF har nærmest vært selve EØS-partiet senere.

Bondevik er ikke den eneste som har etterlyst en ny EU-debatt det siste året. Tvert imot. Jeg finner egentlig dette noe pussig. For det første har vi en ny Europadebatt i Norge nå. Det er bare å delta i den for alle som vil. Hvorfor sier ikke folk som vil ha en ny debatt bare at de har skiftet mening og kommer med en begrunnelse for det? Det er jo vanligvis ikke sånn at debatter oppstår etter at vi først har blitt enige om at debatten er nødvendig, og derfor fatter vedtak om å sette debattene offisielt i gang.

En alleuropeisk organisasjon

I Bondeviks kronikk kommer han inn på forhold som har forandret seg i Europa de siste 30 årene. Det som er helt sikkert er at beskrivelsen av EU som en «vesteuropeisk rikmannsklubb» som ble fremført med patos av Nei-siden både i 1972 og 1994, har vist seg å være akkurat den misforståelsen som Ja-siden hevdet at det var. EU er i dag en alleuropeisk organisasjon, som åpner for medlemskap for alle demokratiske land i Europa.

I 1994 var miljøpolitikken (av grunner jeg aldri kommer til å forstå) et tungt argument for mange på Nei-siden. Også her har historien vist at dette var en feilvurdering.

Klima- og miljø er i dag ikke bare et soleklart Ja-argument, men har også for lengst mistet enhver logisk gyldighet for Nei-siden. Det samme kan sies om sikkerhetspolitikken, handelspolitikken, forbrukerrettigheter og mange flere saksfelt.

Mer omfattende avtale enn i 1992

EØS-avtalen er en dynamisk avtale. Den er betydelig mer omfattende nå enn den var da den ble vedtatt av Stortinget i 1992. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1. januar 1994 har vi blitt litt mer integrert i EU for hver dag som har gått. Slik vil det også fortsette. Norge har på denne måten pådratt seg et akkumulert demokratisk underskudd. Slik vil det også fortsette.

Det er i dag rundt halvannen million velgere som ikke hadde stemmerett i 1994. Like viktig er at det var omtrent halvannen million velgere som hadde stemmerett i 1994, men som nå ikke lenger er iblant oss. Samtidig er det stadig flere som oppdager at i 2022 er den største gjenstående forskjellen mellom EØS-avtale og EU-medlemskap – ganske enkelt vårt eget selvvalgte fravær fra alle beslutningsprosessene i EU. Hva gjør vi da? Vi kommer i alle fall ikke til å gjøre som Storbritannia og Sveits.