Dansk journalist: Det ender nok med at Putin får Nobels fredspris

Russland taper ikke kriger

Den kolossale feilen politikerne i Vesten gjorde, var at de naivt trodde at Russland på en eller annen måte beveget seg i retning av Vesten. Men, nei, Russland var ikke et demokrati som var i ferd med å lykkes, men et autokrati som var i ferd med å lykkes. Forskjellen er enorm.

Derfor er det åpenbart og selvfølgelig feil, i det minste en for ensidig strategi, å tro at Ukraina og Vesten kan vinne den uheldige krigen som pågår nå. Russland taper ikke kriger. Det er langt fra sikkert at de alltid vinner, men taper, det gjør de ikke. 

Putin vet at hvis han taper Ukraina-krigen, er han ferdig. Og i et autokrati betyr ikke det nødvendigvis at han kan nyte pensjonisttilværelsen, men heller fengsel eller en kule i pannen. Det er ulempen med å være diktator. Det er derfor ikke et alternativ. 

Vesten, som med rette støtter Ukraina i alt – de største økonomiske sanksjonene noensinne, massiv humanitær bistand, og viktigst av alt, stadig økende militær støtte med missiler, stridsvogner, jagerfly, «the works», som man sier – kan heller ikke hjelpe Ukraina til å vinne; høyst til å dempe tapene.

Se bare på våre spektakulære nederlag i Afghanistan og Irak. I nesten to tiår bombarderte vi de to nasjonene sønder og sammen med verdens beste militære isenkram, med kolossale tap, flyktningstrømmer og store ødeleggelser som konsekvens. Likevel vant vi ikke. Som en afghansk krigsherre en gang ikonisk sa:

«Det kan godt hende at dere har alle de fine klokkene, men vi har all tiden.» 

Russland taper ikke kriger. Det er langt fra sikkert at de alltid vinner, men taper, det gjør de ikke.

David Trads
Journalist og forfatter

Nærmest skreddersydd for å vare evig

Slik er det: Akkurat som afghanerne og irakerne reiste seg mot oss og drev oss ut, har ukrainerne med vår støtte reist seg og holder stand mot russerne. Militært underlegne, viser historien oss igjen og igjen, kan ende opp med å slite ut sine overlegne motstandere.

I forhold til Russland og Ukraina holder analogien:

Russland er både en aggressor (overfor Ukraina) og i eget selvbilde en forsvarer (mot Vesten). Omvendt er også Vesten både aggressoren (slik Russland ser det) og forsvareren (for Ukraina).

Med andre ord: 

Det er vanskelig, veldig vanskelig, å forestille seg at krigen ender på den måten vi ønsker.

David Trads
Journalist og forfatter

Denne konflikten er nærmest skreddersydd for å vare evig, fordi ingen av partene – ikke Russland, ikke Ukraina, ikke Vesten – har hverken makten til å vinne eller svakheten til å gi opp.

Uavhengig av om Putin fortsatt er tsar i Kreml, om Trump kommer tilbake til Det hvite hus, om Zelenskyj fortsatt er vår tids Churchill, ja, om den ene eller den andre av herskerne som inntar hovedrollene i dag er der eller ikke, er det vanskelig, veldig vanskelig, å forestille seg at krigen ender på den måten vi ønsker – altså at Russland blir drevet 100 prosent ut av Ukraina, inkludert Krim. 

Plan B

Så det gode spørsmålet er: Har vi en plan B?

Det klare svaret er selvsagt: Selvfølgelig har vi det.

Planen vi – og «vi» betyr mest USA – har, er selvfølgelig hemmelig. I en konflikt vil USAs president alltid bli presentert for en rekke alternativer av sitt militære og nasjonale sikkerhetsråd. Kalde forslag, som dekker hele spekteret – fra atomkrig til å la Ukraina stå i stikken.

Midt mellom ekstremene finner vi det som trolig ender opp som plan B. En gjørmete, diplomatisk, langtrukken løsning der alle bukker, ingen vinner, ingen taper egentlig. Slik ender store konflikter vanligvis… For eksempel:

• Parisavtalen fra 1973, som avsluttet den blodige Vietnamkrigen
• Oslo-avtalen mellom israelere og palestinere i 1993, som for en tid dempet konflikten i Midtøsten
• Langfredagsavtalen i Nord-Irland i 1998, som avsluttet tiår med blodig konflikt
• Den endelige avtalen i 2016 mellom myndigheter og terrorister i Colombia, som satte en stopper for den verste narkotikaterrorismen

Alle eksemplene er interessante. De som i årevis hadde kjempet mot hverandre med det største hat, satte seg plutselig sammen og inngikk et uhellig kompromiss.

Ingen vant, ingen tapte, få var helt fornøyd, få var direkte sinnet, men de uskyldige menneskene som ble trukket inn i konflikter, fikk et bedre liv. Freden var velkommen. 

Gisp! Putin og Zelenskyj mottar i fellesskap Nobels fredspris

Og… noe annet som er dypt tankevekkende:

«Krigsherrene» som vi foraktet av ulike grunner – folk som Henry Kissinger, Gerry Adams, Yassir Arafat, Shimon Peres, Yitzhak Rabin med flere – ble plutselig (og vanligvis temmelig kynisk og feilaktig) omtalt som «fredens menn».

Ja, Arafat, Peres og Rabin endte alle opp med å motta Nobels fredspris! 

Høres det merkelig ut? Ja! Høres det kynisk ut? Ja! Høres det ut som realpolitikk? Ja! Høres det plausibelt ut? Ja!

David Trads
Journalist og forfatter

Så hvis historien kan brukes som en indikator, så er et godt bud på en plan B for Russlands invasjon av Ukraina sannsynligvis noe sånt som dette: 

Krigen trekker ut i noen år… Noen ganger har Ukraina medvind, noen ganger Russland… Til slutt blir alle slitne og utmattet av krigen, inkludert Vesten… Noe som ligner forhandlinger om en slutt går i gang… En gang på slutten av 2020-tallet vil krigen ende… Russland får Krim… Øst-Ukraina blir et slags Kypros… Og, gisp! Putin og Zelenskyj mottar i fellesskap Nobels fredspris.

Høres det merkelig ut? Ja! Høres det kynisk ut? Ja! Høres det ut som realpolitikk? Ja! Høres det plausibelt ut? Ja! 

---

Denne kronikken er også publisert i danske Altinget, og er oversatt av Ingrid Skovdahl.