Harald Høiback
Oberstløytnant, professor og forskningssjef ved Forsvarets museerTidligere i vår luftet redaktør Trygve Hegnar bekymringer for Forsvarets evne til å omsette de 600 milliarder kronene ekstra etaten skal få over de kommende 12 år: «Riksrevisjonen har flere ganger påpekt at Forsvaret sliter med å bruke penger effektivt, og nå skal Forsvaret få 600 milliarder ekstra.»
Hegnar spør, muligens retorisk: «Hvor er majorene og kapteinene som skal sørge for at Norge får valuta for pengene? Vi snakker ikke om vernepliktige, Heimevernet og slikt. Vi tenker på de kunnskapsrike og tøffe, med lang fartstid, som ikke vil bli overkjørt av utenlandsk våpenindustri. Finnes de?»
Jeg tror Hegnar har et poeng. Det er grunn til engstelse. Det viktigste spørsmålet er kanskje ikke hvor kapteinene og majorene, og ikke minst oberstløytnantene, er, men hvem de er.
Det viktigste spørsmålet er kanskje ikke hvor kapteinene og majorene, og ikke minst oberstløytnantene, er, men hvem de er.
Harald Høiback
Forskningssjef, Forsvarets museer
Jeg vet ikke hvor godt Hegnar har fulgt med i Forsvarets utvikling de siste årene, men det er kanskje grunn til å tro at han ikke har fått med seg den selvlobotomeringsprosessen Forsvaret har vært gjennom i årene etter at Russland første gang gikk løs på Ukraina i 2014.
Jeg antar at Hegnar ikke tror på julenissen, men det kan kanskje virke slik når han skriver: «Åpenbart kreves det spesialkompetanse for å ta hånd om slike gigantinvesteringer, og har Forsvaret og Gram dette? Det får vi håpe.»
Problemet er at det håpet er syltynt. Under utdanningsreformen i Forsvaret, som pågikk for fullt i årene 2017 og 2018 besluttet man, på departementalt hold, å avskaffe de Hegnar savner, de kunnskapsrike og tøffe i uniform.
Utdanningsreformens mandat slo entydig fast at Forsvarets utdanningssystem heretter kun skulle gi sine elever en «tilstrekkelig utdanning» basert på «forskning med nødvendig kvalitet».
Dette er ikke spøk eller tullball fra min side. Våre fremtidige offiserer skulle ikke ha mer utdanning enn det noen, usikkert hvem, fant tilstrekkelig.
Tilstrekkelig, i forhold til hva er også uklart, men neppe til å kunne investere 600 milliarder på en fornuftig måte, eller stå imot komplekse hybride angrep mot landet.
Om noen syntes det ble lenge å sitte flere år på den militære skolebenken, kunne Forsvaret også friste med et årsstudium i ledelse og militære operasjoner.
Som vi kunne lese i reklamen på Forsvarets hjemmesider: «Har du en sivil bachelor- eller mastergrad? Da kan du starte karrieren din i Forsvaret med en ettårig offisersutdanning i militær ledelse og operasjoner.»
Videre fant vi at: «Etter utdanningen er du garantert jobb som offiser i Forsvaret. Du vil bli ansatt som offiser i Hæren, Sjøforsvaret eller Luftforsvaret.»
Hadde du en bachelor i folkemusikk fra Universitetet i Sørøst-Norges, campus Rauland, eller bachelor i ergoterapi fra VID vitenskapelige høgskole, kunne du altså med et ettårig grunnkurs i militærmakt på sikt bli den majoren Hegnar etterspør.
Der min generasjon, på linje med de andre profesjonene i Norge, trengte seks års fagutdanning, klarer vi oss nå med ett. Dette mens det sikkerhetspolitiske bildet som omgir oss har blitt langt mer truende og komplisert enn før, og våpenteknologien stadig mer kompleks.
Her vil noen ile til, formodentlig, å forsikre oss alle om at det ikke er offiserene som skal omsette de 600 milliardene, eller forsvare Norge mot sabotasje på kritisk infrastruktur eller mot statsfinansierte cyberangrep.
Slikt arbeid skal selvfølgelig økonomer fra Norges handelshøgskole, politiet eller sivilingeniører med doktorgrad i cybersikkerhet gjøre.
Offiserene skal, som Svendsen-utvalgets Veier mot et høyteknologisk forsvar fra juni 2020 kalte det, drive med «grønn tjeneste». De i Forsvaret som går kledd i uniform skal primært traske formålsløst rundt i skogen og lage bål, slik influensere, værdamer og smørsangere gjør i Kompani Lauritzen.
Det er selvfølgelig ikke de vi setter til viktige oppgaver. Selvfølgelig ikke. Vi er ikke gale.
Problemet er at om det bare blir siviløkonomene som skal omsette de 600 milliardene, uten noen kunnskapsrike og tøffe i uniform å snakke med, kan selvfølgelig pengene få ben å gå på, men får vi da noe vi har bruk for?
Det er altså grunn til å tro at vi i en slik prosess ikke bare trenger kunnskapsrike og tøffe jurister, økonomer og ingeniører, men også offiserer. Selvfølgelig gjør vi det. Det er så selvfølgelig at det knapt er til å fatte at Forsvaret stilte seg i en posisjon hvor slike offiserer ikke lengre produseres.
Hvor var de kunnskapsrike og tøffe i uniform da myndighetene besluttet å halvere investeringene i militær kompetanse? Hvor var forsvarssjefen og sjefen for forsvarsstaben da det ble besluttet å avvikle Forsvaret som profesjon? Hvor var politikerne?
Det mest bekymringsverdige med det er ikke at det kan ta en generasjon å rette opp feilen igjen, men hvordan vi havnet der i første omgang.
Harald Høiback
Forskningssjef, Forsvarets museer
Noen vil si at det må være grenser for hvor lenge det er interessant å piske en død hest. Vi bør nå la utdanningsreformen i Forsvaret ligge i fred på den delen av historiens skraphaug som ingen besøker. Enkelte av utslagene av utdanningsreformen har også vært så groteske at endringer har tvunget seg fram.
Forsvarskommisjonen hadde heller ingen problemer med å avdekke det åpenbare: «Forsvaret står potensielt overfor en kritisk personellmangel med for svak kompetanse på viktige områder».
Slikt vil, skal vi tro kommisjonen: «Gå ut over forsvarsevnen.» Det tror jeg de har rett i. Så hvorfor sveiver jeg nok en runde på denne lirekassen? Er det ikke nok nå?
Poenget er at når en så velorientert mann som Hegnar håper at det finnes noen kunnskapsrike og tøffe militære, i det minste at vi kan skaffe flere av dem, virker det som om at heller ikke han fikk med seg hvordan Forsvaret ble satt til å amputere sin egen hjerne.
Det mest bekymringsverdige med det er ikke at det kan ta en generasjon å rette opp feilen igjen, men hvordan vi havnet der i første omgang.
Hvordan kunne det skje? Og aller verst: Hvem skal bygge profesjonen opp igjen, når alle som kan noe om systematisk bruk av statlig voldsmakt er gevinstrealisert?
Som Hegnar avslutter med: «Det kan gå bra, men sannsynlig er det ikke.» Jeg frykter at han har rett.