Debatt

Norge er i ferd med å bli bakdøren som slipper Kina til

Utenriksminister Espen Barth Eide har vært på besøk i Kina. Formålet var tettere politisk og økonomisk kontakt. Våre nærmeste allierte beveger seg raskt i motsatt retning. Den økende avstanden er farlig.

VENNSKAP TIL BESVÆR: «En grunn til at regjeringen burde være alvorlig bekymret er det «grenseløse vennskapet» mellom Xi Jinping og Vladimir Putin», skriver Kåre Dahl Martinsen. 
VENNSKAP TIL BESVÆR: «En grunn til at regjeringen burde være alvorlig bekymret er det «grenseløse vennskapet» mellom Xi Jinping og Vladimir Putin», skriver Kåre Dahl Martinsen. Foto: Jeff Chiu / AP / NTB
Kåre Dahl Martinsen
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Et eksempel på norsk alenegang som nå nesten er glemt, er Equinor. I september ble det kjent at Equinor ville slippe fem borerigger til i Nordsjøen. De er alle eid av den kinesiske staten.

Foreløpig har energiministeren uttalt at saken er vanskelig.

Det er den ikke.

Kinesiske rigger vil kunne få tilgang til tekniske opplysninger som er gull verdt for en motstander i tilfelle krise eller krig. Equinor har forsikret at det ikke kan skje.

Les også

Burde være alvorlig bekymret

Den forsikringen er ikke mye verdt. Eksempler på hvordan kinesere har brukt samarbeid til å stjele informasjon er det mange av, både i EU og USA. Derfor har begge lenge arbeidet med å skjerme strategisk viktige sektorer. Det samme gjør Storbritannia. Der er kinesiske selskaper som skulle bygge et nytt atomkraftverk, presset ut av sikkerhetshensyn. I EU har visepresident Margrethe Vestager sist i januar advart mot å la Kina slippe til i «sensitiv infrastruktur». Norge gjør det motsatte. Tilsynelatende uten bekymringer.

En grunn til at regjeringen burde være alvorlig bekymret er det «grenseløse vennskapet» mellom Xi Jinping og Vladimir Putin. Samkjøringen mellom de to, gir seg mange utslag. Et av dem skjedde i november 2023, da et kinesisk skip, i følge med to russiske, kappet gassrørledningen mellom Estland og Finland.

Les også

Burde fått alarmen til å gå

«Vennskapet» burde også fått alarmen til å gå da en kinesisk delegasjon, igjen, var på besøk i Narvik havn. Det skjedde samtidig med at Barth Eide var i Beijing og snakket om samarbeid.

Norge er i ferd med å bli bakdøren som slipper Kina til, der andre stenger.

Kåre Dahl Martinsen

Kinas ønske om å kjøpe seg opp i havnen er sikkerhetspolitisk farlig. Hvor farlig, blir først klart når vi ser det i sammenheng med Den nordlige sjøruten. Kina har lenge villet ha fri tilgang til sjøveien nord for Russland. Moskva strittet i mot, de ville ikke slippe Kina til i et strategisk viktig område. Men fordi russisk økonomi er avhengig av handelen med Kina, har Putin gitt seg.

Det gir besøket i Narvik mening. Kina har gradvis økt sitt nærvær i Nordområdene: på Svalbard, Island og med stadige forsøk på å presse grønlandske myndigheter til å slippe til kinesiske selskaper. Hittil har den danske regjeringen satt foten ned. Det Kina holder på med i Narvik, minner sterkt om et kinesisk fremstøt overfor Lysekil kommune i 2018. Etter mange besøk, var lokalpolitikerne entusiastiske. Forståelig nok, kineserne lovet store investeringer. Til slutt kom det et nei fra regjeringen i Stockholm, de sikkerhetspolitiske konsekvensene var for farlige. Det er de for Norge også. I en krise- eller krigssituasjon er Narvik en nøkkelhavn for allierte forsyninger.

Norge er i ferd med å bli bakdøren som slipper Kina til, der andre stenger. Et eksempel er investeringskontroll. Norge er, sammen med Bulgaria, blant de aller siste i Europa som innfører det. Mens EU siden 2017 effektivt har klart å stanse kinesiske oppkjøp av eiendommer og bedrifter, har Norge hittil manglet det samme vernet. Og hvis frihandelsavtalen som Barth Eide uventet trakk frem under besøket iverksettes, vil den nok trumfe investeringskontroll. EU har lagt sitt utkast til frihandelsavtale med Kina på is grunnet kinesiske menneskerettighetsbrudd. At vi går i motsatt retning, blir lagt merke til.

Les også

Et paradoks

Konsekvensene vil bli merkbare, ikke minst i forholdet til USA. Uansett hvem som vinner presidentvalget, blir amerikansk alliansepolitikk enda mer byttehandel enn den er i dag. Det dreier seg ikke lenger bare om Natos toprosentsmål, men om hvordan vi forholder oss til et land USA ser på som en trussel.

EU har lagt sitt utkast til frihandelsavtale med Kina på is grunnet kinesiske menneskerettighets-brudd. At vi går i motsatt retning, blir lagt merke til.

Kåre Dahl Martinsen

Paradokset er at Nasjonal Sikkerhetsmyndighet er på linje med EU, USA og etterhånden de fleste norske sikkerhetseksperter i synet på Kina. Sikkerhetsmyndighetens Risiko 2024 fremhever Kina i første setning som en trussel. Spørsmålet blir da hvorfor regjeringen konsekvent snur ryggen til advarselen?

I Barth Eides tilfelle kan det se ut som om svaret ligger noen år tilbake. 2. desember 2019, skrev Barth Eide en kronikk i Dagens Næringsliv med tittelen «Forholdet som vil definere vår fremtid».

Konklusjonen var at Norge ikke måtte komme i en situasjon der vi må velge mellom USA og Kina. Det valget ser det ut som han har tatt.  

Omtalte personer

Espen Barth Eide

Utenriksminister (Ap)
Cand.polit i statsvitenskap (Universitetet i Oslo 1993)

Margrethe Vestager

Ledende visepresident for EU-kommisjonen, EUs konkurransekommissær

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00