Trumps nye sikkerhetsstrategi kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på beslutningstakere i Europa

«Europa er fortsatt strategisk og kulturelt avgjørende for USA. Ikke bare har vi ikke råd til å avskrive Europa – å gjøre noe slikt ville være selvdestruktivt for det denne strategien har som mål å oppnå,» står det i dokumentet.

Det er en tydelig endring fra president Trumps uttalelser under valgkampen og i løpet av de første månedene i Det hvite hus. Da ble allianser fordømt som gammeldagse og unødvendig kostbare for amerikanske skattebetalere.

Det er som om det (til tross for tornene, som jeg skal komme tilbake til) har bredt seg en erkjennelse i Det ovale kontor: USA eksisterer i en global verden, og kan bare opprettholde sin dominerende posisjon gjennom allianser og partnerskap.

Nå er målet om å blande seg inn i europeiske lands indre anliggender blitt en del av USAs offisielle sikkerhetsdoktrine.

Michael Ehrenreich

Vil støtte «patriotiske partier» i Europa

Men det blir på mange måter et svært annerledes samarbeid fremover. Det vil bli stilt harde krav fra amerikansk side, hvorav noen er helt uakseptable, og det rammer Europa hardt.

De europeiske landene må kunne «stå på egne ben» ved å ta «primært ansvar for eget forsvar uten å bli dominert av noen fiendtlig innstilt makt.»

Sett fra amerikansk side er oppgaven enorm, fordi Europa mister økonomisk tyngde globalt, mangler selvtillit, og på grunn av innvandring utvannes etnisk med utsikt til «sivilisatorisk utslettelse.»

EU og «andre transnasjonale organer» forverrer utviklingen ved å «undergrave politisk frihet og suverenitet, sensurere retten til å ytre seg fritt og undertrykke politisk opposisjon.»

Derfor vil USA «kultivere motstand mot Europas nåværende kurs i de enkelte europeiske landene.», skriver Trump-administrasjonen tilsynelatende uten skam. I den forbindelsen bemerkes det at «patriotiske partiers økende innflytelse gir grunn til stor optimisme.»

Koblingen til visepresident Vances oppsiktsvekkende tale i München i februar er tydelig. Der ble europeiske høyrenasjonale og EU-kritiske partier støttet, og europeiske regjeringer beskyldt for å undertrykke dem.

Den gang ble det spekulert i om USA kanskje ville gjøre noe med det. Nå er målet om å blande seg inn i europeiske lands indre anliggender blitt en del av USAs offisielle sikkerhetsdoktrine.

Samtidig som USA bekjenner seg til den atlantiske alliansen, gjøres det klart at samarbeidet kommer med en pris som Washington bestemmer, og som strekker seg utover økte forsvarsutgifter.

Michael Ehrenreich

«Vårt mål er å hjelpe Europa med å korrigere dets nåværende kurs,» står det direkte i dokumentet.

Ordene kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på beslutningstakere i europeiske hovedsteder. For det første må man regne med at USA vil støtte partier og bevegelser i opposisjon til europeiske regjeringer som er valgt på demokratisk grunnlag.

For det andre blir grøftene i det transatlantiske forholdet dypere. Forholdet er grunnlagt og utviklet på et felles verdigrunnlag, men nå er det Trumps verdisyn som gjelder.

Øker prisen for europeiske allierte

Samtidig som USA bekjenner seg til den atlantiske alliansen – først og fremst i Nato – gjøres det klart at samarbeidet kommer med en pris som Washington bestemmer, og som strekker seg utover økte forsvarsutgifter.

Vil det komme krav om endringer i EU-samarbeidet? Færre felles europeiske løsninger? Mindre innvandring? Fraskrivning av klimapolitikk?

Spørsmålene er relevante, fordi amerikanerne allerede krever færre reguleringer på næringslivet fra europeisk side. Først og fremst i forbindelse med tek-selskapene, som anses som bærere av den demokratiske retten til ytringsfrihet.

I tillegg kommer stridighetene på handelsområdet, som bare så vidt ble løst, men som kan blusse opp igjen. Trump anser tollsatser og handelsvilkår for legitime utenrikspolitiske verktøy.

Ut fra den nye sikkerhetsstrategien vil det komme andre tilsvarende sammenstøt, som vil sette den atlantiske alliansen på prøve.

Det nevnes ikke et ord om Putins brutale diktatur eller ansvaret for å starte krigshandlingene.

Michael Ehrenreich

Det er også påfallende at det kun er Europa som kritiseres i dokumentet, som har global rekkevidde. Selv Russland går fri, til tross for angrepskrigen mot Ukraina.

Det nevnes ikke et ord om Putins brutale diktatur, ansvaret for å starte krigshandlingene, terrorbombingene mot sivilbefolkningen, dronene mot en rekke europeiske land og bølgene av dataangrep.

Formuleringene om en «opphør av fiendtlighetene» er vage. Det sies ingenting om det som, for Europa, er et avgjørende prinsipp om at grenser ikke skal kunne flyttes med makt. Tvert imot gjøres det til et hovedmål å «gjenopprette strategisk stabilitet med Russland.»

Europa tvinges til strategisk selvransakelse

Alt i alt reiser det seg en rekke essensielle spørsmål for europeiske regjeringer og beslutningstakere:

Hvor lenge kan Europa lykkes med å overtale Washington til å avstå fra en separat fred med Moskva om Ukraina? Det har skjedd to ganger, men kan det fortsette?

Hvor mange amerikanske fornærmelser kan Europa tåle før de europeiske befolkningene reagerer?

Vil europeiske regjeringer akseptere innblanding i Europas indre anliggender? Hva vil skje dersom svaret er nei og det skjer likevel?

Kan Europa gå med på amerikanske krav om at EU svekkes som samlet blokk? Eller vil svaret bli økt europeisk integrasjon?

Hvor raskt kan de europeiske landene ruste opp for å stå på egne ben? Og kan vi i overgangsperioden stole på USA?

Hvor mange amerikanske fornærmelser kan Europa tåle før de europeiske befolkningene reagerer?

Michael Ehrenreich

Sikkerhetsstrategien er ikke et veikart for utformingen av amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk i årene som kommer. Den vil bli tilpasset konkrete omstendigheter, og vi har sett tidligere at Trump har skiftet mening.

Men dokumentet forteller hvordan Washington ser verden og USAs muligheter for å forme den.

Det er både trist og urovekkende at grøften mellom Europa og USA graves dypere i en farlig tid, hvor det er all grunn til å gjøre det motsatte og trekke i samme retning.

——————

Kronikken ble først publisert i Altinget Danmark. Den er oversatt og tilrettelagt av Nora Didriksen.