Stat & Styring
Erlend Wiborg svarer 
Andreas Bjelland EriksenVil statsråden sikre at bedrifter som har vært utsatt for uriktig kvoteplikt ikke møtes med nye urimelige dokumentasjonskrav og forskjellsbehandling?
Albot, Altingets robot«Statsråden svarer» er robotgenerert innhold som opprettes automatisk med data fra Stortingets base over de spørsmål som stilles av stortingsrepresentanter og besvares av regjeringens statsråder. Overskriftene er skrevet av Altinget. Altinget tar forbehold om feil i innholdet.
Vil statsråden sørge for at Frevar og Saren Energy får tilbakebetalt beløp de feilaktig er pålagt å betale i klimakvoter siden 2014, og vil statsråden sikre at bedrifter som har vært utsatt for uriktig kvoteplikt ikke møtes med nye urimelige dokumentasjonskrav og forskjellsbehandling?
Fredriksstad Blad omtaler 27. april 2026 at Frevar og Saren Energy har vunnet frem i lagmannsretten i saken mot staten om kvoteplikt for CO₂-utslipp fra avfallsforbrenningsanlegg.
Lagmannsretten har slått fast at vedtaket om kvoteplikt var ugyldig. Frevar har siden 2014 vært pålagt å kjøpe klimakvoter for utslipp fra forbrenningsanlegget på Øra. Ifølge omtalen er det tidligere anslått at Frevar alene har betalt rundt 90 millioner kroner i klimakvoter. De siste årene skal beløpet ha vært over 20 millioner kroner årlig, og i 2023 over 24 millioner kroner.
Saken har også hatt betydning for industribedrifter som kjøper damp og energi fra anlegget, blant annet Kronos Titan og Denofa. Kostnadene ved kvoteplikten har dermed ikke bare rammet Frevar, men også bidratt til økte kostnader for lokal industri.
Frevar har reagert på at selskapet ble pålagt kvoteplikt fordi anlegget leverte energi til industrien og derfor ble definert som et samforbrenningsanlegg, mens andre norske avfallsforbrenningsanlegg slapp tilsvarende kvoteplikt. Etter EFTA-domstolens tolkning skal det være typen avfall som er avgjørende, ikke hvem anlegget leverer energi til.
Det fremstår derfor svært urimelig dersom staten, etter å ha tapt saken om selve kvoteplikten, likevel ikke sørger for en ryddig tilbakebetaling av beløp som er innkrevd på feil grunnlag.
Ifølge Fredriksstad Blad ber Miljødirektoratet nå Frevar dokumentere hvilke typer avfall som er forbrent ved anlegget siden 2014. Frevar-direktøren peker på at dette kan innebære en ny forskjellsbehandling, ettersom andre anlegg som ikke har betalt klimakvoter ikke har vært underlagt tilsvarende krav.
Når staten har pålagt en virksomhet store kostnader gjennom et ugyldig vedtak, må det være et grunnleggende prinsipp at staten også tar ansvar for konsekvensene. Det bør ikke være slik at bedrifter som har måttet betale titalls millioner kroner på feil grunnlag, må gjennom nye runder med usikkerhet og mulig rettssak for å få pengene tilbake.
Jeg ber derfor statsråden redegjøre for hvordan regjeringen vil sikre at virksomheter som har vært feilaktig ilagt kvoteplikt behandles rettferdig, og om statsråden vil ta initiativ til at Frevar og Saren Energy får tilbakebetalt urettmessig innbetalte kvotebeløp.
Norge deltar i EUs klimakvotesystem gjennom EØS-avtalen. Kvotesystemet omfatter utslipp av klimagasser fra en rekke ulike aktiviteter, blant annet industrianlegg, petroleumsutvinning, luftfart og skipsfart.
En av aktivitetene som er omfattet av kvotesystemet er utslipp av CO2 fra store forbrenningsanlegg. I den norske klimakvoteforskriften er dette omtalt som «forbrenning av brensler i anlegg der samlet nominell innfyrt termisk effekt overstiger 20 MW». Slike anlegg er kvotepliktige og må løpende overvåke sine utslipp og hvert år levere klimakvoter tilsvarende sine utslipp det foregående året. Det fremgår imidlertid av klimakvoteforskriften at det ikke er kvoteplikt for anlegg som hovedsakelig forbrenner kommunalt eller farlig avfall.
Frevar og Saren Energy er to ulike forbrenningsanlegg som begge har innfyrt effekt over 20 MW. Bakgrunnen for spørsmålet som representanten tar opp, er at det har vært uenighet om disse to anleggene skal være med i klimakvotesystemet eller ikke.
Kommisjonen har utarbeidet detaljert veiledningsmateriell knyttet til klimakvotesystemet. Dette veiledningsmateriellet er sentralt for å sikre likebehandling på tvers av land. Når det gjelder kvoteplikt for avfallsforbrenning, skiller veiledningsmateriellet mellom samforbrenningsanlegg, som ifølge veiledningen skal være kvotepliktige, og avfallsforbrenningsanlegg, som ifølge veiledningen ikke skal være kvotepliktige.
Det er ikke noen krystallklar avgrensning mellom de to kategoriene, men det avgjørende er ifølge veiledningen anleggets hovedformål, om det er energiproduksjon (samforbrenningsanlegg) eller bortskaffelse av avfall (avfallsforbrenningsanlegg). Grovt forenklet kan man si at et samforbrenningsanlegg typisk har en kobling til industriaktivitet ved høy grad av energigjenvinning og energileveranse, mens avfallsforbrenningsanlegg bortskaffer avfall uten at overskuddsenergi utnyttes til industriformål i samme omfang. I henhold til Kommisjonens veiledningsmateriell avhenger kvoteplikten følgelig av hva energien fra forbrenningen utnyttes til.
I vurderingen av hvilke forbrenningsanlegg som skal være kvotepliktige i Norge, har Miljødirektoratet lagt Kommisjonens veiledningsmateriell til grunn. Frevar og Saren har vært inkludert i kvotesystemet da anleggene har klar kobling til industriaktivitet i form av høy energigjenvinning og energileveranser til nærliggende industri. Øvrige norske anlegg som forbrenner avfall, har ikke en tilsvarende kobling til industriaktivitet, og har derfor ikke vært omfattet av kvoteplikten.
Frevar klaget på at de var ilagt kvoteplikt av Miljødirektoratet. Miljødirektoratet så ikke grunn til å ta klagen til følge og sendte den til Klima- og miljødepartementet som opprettholdt vedtaket om at Frevar skal være kvotepliktig. Frevar og Saren gikk deretter til søksmål for norske domstoler. Saken ble først behandlet i tingretten, som ikke var enig i at anleggene var ilagt kvoteplikt på sviktende grunnlag. Bedriftene anket deretter til lagmannsretten. I mellomtiden ble det avsagt en avgjørelse av EU-domstolen som omfattet avfallsforbrenning, og som kunne være av relevans for denne saken. Lagmannsretten ba derfor EFTA-domstolen om en prejudisiell uttalelse i saken. Essensen i uttalelsen fra EFTA-domstolen er at Kommisjonens veileder bryter med klimakvoteregelverket. Spørsmålet om kvoteplikt avhenger av hva anleggene faktisk forbrenner, ikke formålet med anlegget. Ifølge EFTA-domstolen skal forbrenningsanlegg bare være kvotepliktige dersom de forbrenner mer enn marginale mengder av andre brensler enn kommunalt avfall og farlig avfall.
På bakgrunn av den klare uttalelsen fra EFTA-domstolen bestemte Klima- og miljødepartementet, etter å ha rådført seg med Regjeringsadvokaten og Miljødirektoratet, for å akseptere at de opprinnelige vedtakene om kvoteplikt var truffet på feil grunnlag, og at vedtakene dermed var ugyldige. Dette betyr imidlertid ikke at de to anleggene automatisk skal tas ut av kvotesystemet, slik representanten synes å forutsette. Staten er EØS-rettslig forpliktet til å legge til grunn den nye forståelsen som følger av EFTA-domstolens uttalelse. Selv om anleggene vant søksmålet om gyldigheten av de opprinnelige vedtakene om kvoteplikt, kan det med andre ord tenkes at anleggene skal være kvotepliktige på grunnlag av klimakvoteregelverket slik EFTA-domstolen tolker det.
Ifølge EFTA-domstolen skal kvoteplikten avgjøres ut fra hva anleggene faktisk forbrenner. Dersom anleggene forbrenner mer enn marginale mengder av andre brensler enn kommunalt avfall og farlig avfall, skal anleggene være kvotepliktige. Etter hva jeg forstår pågår det nå en prosess mellom Miljødirektoratet og de aktuelle virksomhetene for å kartlegge hva de faktisk forbrenner, som grunnlag for å avgjøre spørsmålet om kvoteplikt. Det pågår også en parallell prosess der de to virksomhetene krever erstatning for at de har vært ilagt kvoteplikt siden 2014.
Jeg kan ikke gå nærmere inn i disse prosessene da Klima- og miljødepartementet vil være klageinstans ved eventuell uenighet mellom Miljødirektoratet og virksomhetene.
