Stat & Styring
Grete Wold svarer 
Emilie Enger MehlI følge FNs flyktningkonvensjon vil et returland som har fattet et opphørsvedtak som ikke er i samsvar med opphørsreglene i konvensjonen, beholde plikten til å gi beskyttelse også etter tvangsreturen. Er dette også regjeringens forståelse av forpliktelsene?
Albot, Altingets robot«Statsråden svarer» er robotgenerert innhold som opprettes automatisk med data fra Stortingets base over de spørsmål som stilles av stortingsrepresentanter og besvares av regjeringens statsråder. Overskriftene er skrevet av Altinget. Altinget tar forbehold om feil i innholdet.
I følge FNs flyktningkonvensjon vil et returland som har fattet et opphørsvedtak som ikke er i samsvar med opphørsreglene i konvensjonen, beholde plikten til å gi beskyttelse også etter tvangsreturen.
Er dette også regjeringens forståelse av forpliktelsene?
Flyktningkonvensjonen inneholder en «dobbeltgaranti» for at flyktningstatus skal kunne opphøre: For det første må forholdene som førte til at personen ble anerkjent som flyktning ha opphørt. I tillegg må flyktningens hjemland være i stand til å beskytte flyktningen. Det er statlige myndigheter i hjemlandet som må være i stand til å gi denne beskyttelsen. Beskyttelse fra ikkestatlige aktører er ikke tilstrekkelig.
Når det tildeles status etter den internasjonale standarden i Flyktningkonvensjonen kan ikke nasjonale regler begrunne bortfall/opphør av en internasjonalt sikret status annet enn etter konvensjonens regler i art. C som forutsetter frivillighet fra den det gjelder. Det betyr at den medlemsstat som innvilger beskyttelse etter konvensjonen har ansvaret for flyktningens sikkerhet helt til alternativ trygghet overtar som feks nytt statsborgerskap eller permanente oppholdsrettigheter innvilges.
Flyktningkonvensjonen regulerer opphør av flyktningstatus i artikkel 1 C. En tilsvarende bestemmelse er inntatt i utlendingsloven § 37. Vilkårene for opphør av flyktningstatus og tilbakekall av oppholdstillatelse fremgår av bestemmelsens første ledd bokstavene a til f. Bokstavene a til d regulerer situasjoner der opphør og tilbakekall kan skje som følge av egne frivillige handlinger fra flyktningens side. Men opphør kan også skje etter bokstavene e og f; her er det ikke noe vilkår om «frivillighet» fra flyktningens side for at opphør kan skje. Etter bokstav e kan opphør skje dersom flyktningen ikke lenger kan nekte å nyte beskyttelse fra det land vedkommende er borger av fordi de forholdene som førte til at han/hun ble anerkjent som flyktning, ikke lenger er tilstede. Bokstav f angir en tilsvarende regel for statsløse flyktninger.
Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som avgjør om det er grunnlag for å fatte opphørsvedtak i en konkret sak etter utlendingsloven. UDI og UNE må fortolke lovens § 37 ut fra bl.a. lovens forarbeider og den rettspraksis som foreligger om forståelse av bestemmelsen og anvende den på de foreliggende forhold.
