275 milliarder til Ukraina, men ingen plan for norsk kapasitet

Sikkerhetspolitisk betydning

Europa går inn i en periode der produksjonskapasitet, ikke kapital, blir den største knapphetsfaktoren. Bygg, energi og industriell kompetanse har fått en direkte sikkerhetspolitisk betydning. Derfor trenger Norge en nasjonal kapasitetsplan for byggenæringen.

En slik plan må kartlegge faktisk produksjonskapasitet, eksportpotensial og sammenhengen mellom nasjonal beredskap, boligbygging og internasjonale leveranser. Uten oversikt over egen kapasitet er det umulig å føre en strategisk politikk som ivaretar både gjenreisingen av Ukraina og Norges egen forsvarsevne og boligforsyning.

Vi må tørre å se til våre naboer, som for lengst har integrert sitt næringsliv i sine støttepakker.

Shane Christian Matheson
Uavhengig strateg og eiendomsutvikler

En «rabatt» for staten

En definert prosentandel av Nansen-rammen bør knyttes til konkurransedyktige norske leveranser innen bygg, prefabrikasjon og infrastruktur. Ti prosent av rammen utgjør 27,5 milliarder kroner. Kritikere vil kanskje peke på EØS-regler og prinsipper om ubundet bistand, men det er i stor grad en avledningsmanøver i en tid der EU selv snakker om strategisk autonomi.

Logikken er ikke ny. Etter andre verdenskrig sikret USA gjenreisingen av Europa gjennom Marshall-planen, som var like mye en amerikansk industripakke som en europeisk hjelpepakke. Ved å koble bistand til egne leveranser bygget de allianser og markeder samtidig som de sikret egen økonomisk vekst.

Når staten regner på Nansen-programmet, må de slutte å se på utgiften som et isolert bistandspostulat. De må se på den nasjonaløkonomiske nettoeffekten av å opprettholde norsk industriell kapasitet. Gjennom skattbar verdiskaping og sparte trygdeutgifter for en permitteringstruet byggenæring, får staten en «rabatt» som gjør norske leveranser langt mer konkurransedyktige i et totalregnskap. 

Slutt på silotenkingen

Vi må tørre å se til våre naboer, som for lengst har integrert sitt næringsliv i sine støttepakker. Danmark har etablert en egen «Ukraine-facilitet» under Eksport- og Investeringsfonden for Danmark (EIFO), som sikrer nasjonale bedrifter statlige garantier og finansiering. Tyskland har på sin side lansert en offensiv 10-punktsplan for industrielt samarbeid, hvor den statlige utviklingsbanken KfW fungerer som motor for å koble tysk industrikompetanse direkte til ukrainske behov.

For å realisere dette her hjemme trengs en operativ struktur. Et norsk-ukrainsk gjenreisingssekretariat, forankret hos Innovasjon Norge, Eksfin og Næringsdepartementet, må fungere som matchmaker og garantist. Hvis Norge fortsetter å skille mellom bistand og industripolitikk i vanntette skott mellom departementene, risikerer vi at norske bedrifter blir underleverandører til naboene våre, fremfor å være de strategiske partnerne Ukraina trenger. 

God bistandspolitikk og god industripolitikk er ikke motsetninger.

Shane Christian Matheson
Uavhengig strateg og eiendomsutvikler

Veien videre

Revidert nasjonalbudsjett gir regjeringen en gyllen anledning til å signalisere oppstarten av en nasjonal kapasitetsplan. Ved å legge rammene for operativ finansiering tidlig, sikrer vi at midlene kan disponeres effektivt når behovet i Ukraina eskalerer – uten at vi i mellomtiden risikerer at den nødvendige kapasiteten bygges ned her hjemme.

Vi har råd til å hjelpe, og vi har en moralsk plikt til å gjøre det. Men når innsatsen er på 275 milliarder kroner, bør målet være en dobbel gevinst. God bistandspolitikk og god industripolitikk er ikke motsetninger; det er to sider av samme strategi for en tryggere fremtid.