Himmelen over Norge er åpen – og fienden vet det

En trussel i alle høyder

Utviklingen i moderne krigføring går raskt. Bruken av droner, presisjonsmissiler og langtrekkende våpen øker eksplosivt. Resultatet er at baser, havner, logistikk og kritisk infrastruktur blir stadig mer sårbare. Luftvern er derfor ikke et nisjesystem for Luftforsvaret. Det er en forutsetning for at hele Forsvaret skal kunne operere.

Landstyrker trenger luftvern for å kunne manøvrere. Sjøstyrker trenger luftvern for å overleve i et missiltungt trusselbilde. Luftstyrker trenger luftvern for å beskytte baser og opprettholde operasjonstempo. Luftherredømme skapes ikke bare av kampfly. Det skapes av et integrert og lagdelt luftvern på land, til sjøs og i luften. Uten luftvern stopper operasjonene før de begynner. 

Trusselen venter ikke, har vi tid til å vente?

Øyvind K Strandman
Brigader (p), varamedlem i Luftmilitært Samfund

Imidlertid handler ikke luftvern bare om forsvar av militære styrker. Det handler i like stor grad om å beskytte samfunnet – totalforsvaret. Et moderne luftvern må kunne møte sammensatte trusler, alt fra alle typer droner til kampfly, cruisemissiler og ballistiske missiler.

De forente arabiske emirater har de siste ukene demonstrert hva dette betyr i praksis. Siden slutten av februar har Iran avfyrt hundrevis av ballistiske missiler og cruisemissiler, samt over tusen droner mot landet. Rundt 94 prosent av truslene er blitt skutt ned. Tapstallene er minimale, og kritisk infrastruktur er i stor grad intakt. Forklaringen er enkel, et lagdelt luftvern med gode sensorer og høy beredskap. Hull så store at de kan flys gjennom

Norges luftvern er i dag langt fra tilstrekkelig. Vi har luftvern med middels rekkevidde ved flybasene på Ørland og Evenes, samt Hærens luftvern i Indre Troms. Utenfor disse tre områdene finnes det i praksis ingen luftverndekning. Med dagens kapasitet kan Norge kun forsvare noen få prosent av eget territorium. Mot ballistiske missiler finnes ingen beskyttelse i det hele tatt.

Det innebærer at befolknings- og beslutningssentre, kritisk infrastruktur, beredskapslagre, olje- og gassinstallasjoner – selve ryggraden i norsk økonomi – samt viktige militære anlegg ligger åpne for luftangrep.

Alliert hjelp forutsetter at vi kan ta imot den

Norsk forsvarsplanlegging bygger i stor grad på at Nato-allierte vil komme til unnsetning i en krise. Alliert støtte er ikke et supplement, det er selve fundamentet i forsvarskonseptet.

Men her ligger også en alvorlig sårbarhet. Hva skjer dersom vi ikke er i stand til å ta imot hjelpen? Allierte forsterkninger vil ankomme via havner og flyplasser. Narvik/Ofoten-området er det viktigste mottaksområdet i nord, Trøndelag i Midt-Norge, og Borg havn er sentral i sør. Dersom en motstander kan sette disse ut av spill med presisjonsvåpen eller ballistiske missiler, kan hele forsterkningsplanen kollapse før den første soldaten har satt fot på norsk jord.

Er Norge villig til å ta den risikoen? 

Langtidsplanen – riktig satsting, men ambisjonen bør økes

Den nye langtidsplanen for Forsvaret erkjenner behovet for styrket luftvern. Planen legger opp til et lagdelt system, inkludert langtrekkende kapasitet som kan bekjempe taktiske ballistiske missiler. Det er et viktig skritt i riktig retning. Likevel reiser planen flere spørsmål.

For det første er tidslinjen problematisk. Finansiering av langtrekkende luftvern starter først i 2029. Deretter vil anskaffelser, opplæring og innfasing ta flere år. Et fullt operativt, lagdelt luftvern vi neppe være på plass før 2035. Trusselen venter ikke, har vi tid til å vente?

For det andre bør ambisjonsnivået for geografisk dekning økes. Planen legger primært opp til lagdelt luftvern for Trøndelag og Østlandet. Det etterlater store hull i forsvarskartet. Både Bergensområdet og Nord-Norge trenger tilsvarende beskyttelse. 

Våre naboer har forstått alvoret

Flere av Norges nærmeste allierte har forstått alvoret. Finland har kraftig styrket sitt luftvern. Sverige har gjenoppbygget og modernisert sine luftvernstyrker. Polen og Danmark investerer massivt i luftvern, og de baltiske landene har på kort tid gått fra nesten ingen kapasitet til reell luftverndekning.

Når forstår Norge alvoret? 

Hvorfor gjelder ikke den samme forståelsen på hjemmebane?

Øyvind K Strandman
Brigader (p), varamedlem i Luftmilitært Samfund

Handle nå eller bli dømt i etterkant

Norge har to valg. Vi kan akseptere kostnadene og bygge et forsvar som faktisk virker. Eller vi kan vente, spare og håpe, og stå til ansvar i etterkant dersom vi tok feil.

I flere tiår har Norge i praksis valgt det siste. Resultatet er at vi i 2026, midt i den mest urolige sikkerhetspolitiske perioden siden andre verdenskrig, står med et luftrom som i stor grad er ubeskyttet.

Samtidig bidrar Norge med milliarder til luftvern i Ukraina. Det viser at norske politikere forstår verdien av slike systemer – på bortebane. Spørsmålet er hvorfor den samme forståelsen ikke gjelder på hjemmebane?

«Statens primære oppgave er å beskytte landets borgere». Ja, det har en kostnad, men konsekvensene ved å ikke handle kan bli betydelig dyrere. Tenk deg Emiratene uten luftvern? Hva venter våre politikere egentlig på?