Stormaktsspill, mineraler og energisikkerhet: Krevende balansegang i møte med Kinas dominans

Stormaktsspillet mellom USA og Kina fortsetter, med et ventet møte mellom Trump og Xi denne uken. En av mange forskjeller til hvordan Biden-administrasjonen organiserte samarbeidet med Kina, er at det tilsynelatende er mye mindre direkte kontakt mellom de to administrasjonene.

Konsekvensene av det så vi tydelig tidligere i oktober, da USA gjennomførte noe de selv har beskrevet som en tetting av smutthull i regelverket for eksportkontroll. Dette ble av Kina oppfattet som en eskalering av konflikten mellom de to landene. Dermed svarte Kina med å innføre eksportkontroll på utvalgte sjeldne jordarter. 

Mens USA under sittende president har bestemt seg for å melde seg av kappløpet om framtidens teknologi, har Europa fortsatt ambisjoner om både industriell vekst og grønn omstilling. 

Amund Vik
Seniorrådgiver, Eurasia Group

Kinas dominans er enorm innen utvinning og særlig produksjon av mineraler og sjeldne jordarter vi trenger i digitalisering og det grønne skiftet, og gir landet stor makt over globale leveringskjeder og land. I spillet mellom USA og Kina er mineraler en del av den stadig eskalerende rekken av trekk og mottrekk.

Tilgang til mineraler og sjeldne jordarter er kritisk for fortsatt digitalisering, det grønne skiftet og utvikling av ny teknologi i forsvaret.

Kinas forsprang øker

Innen teknologi, særlig fornybar energiproduksjon, batterier og biler øker også Kina forspranget. Mens USA under sittende president har bestemt seg for å melde seg av kappløpet om framtidens teknologi, har Europa fortsatt ambisjoner om både industriell vekst og grønn omstilling. 

Energikrisen de siste årene har varig endret hvordan Europa ser på energisikkerhet og energipriser. Da Russland gjorde energi til et våpen i konflikten mellom dem og Europa, kom energisikkerhet for alvor på agendaen igjen. I tillegg gjorde de lange periodene med svært høye energipriser politikerne svært fokuserte på kostnader.

Når det kommer til hvordan EU og Norge skal forholde seg til Kina, oppstår det en målkonflikt – eller i alle fall en spenning mellom de to målene.

Frykten for å gjøre seg for avhengig av en eksportør av energi og mineraler er reell. Når det gjelder Kina, er det er reell frykt og uro rundt manipulasjon og bruk av smart teknologi i sektorer som har kontaktflate med nasjonal sikkerhet.

Fordi prisforskjellen mellom kinesisk og ikke-kinesisk teknologi nå er så stor, oppstår det utfordringer i sektorene som befinner seg i randsonen mellom det som er helt sivilt og det som er helt militært. 

Energi står i dette spennet

Energi og infrastruktur er i denne situasjonen. Vi så et eksempel på hvor komplisert disse avveiningene kan være da det ble avslørt at energibransjen brukte kinesiske droner i sitt arbeid med overvåkning. 

Mens USA under sittende president har bestemt seg for å melde seg av kappløpet om framtidens teknologi, har Europa fortsatt ambisjoner om både industriell vekst og grønn omstilling. 

Amund Vik
Seniorrådgiver, Eurasia Group

Selv om det er vanskelig, bør myndighetene avklare hva som gjelder av retningslinjer i disse sektorene. For mens fokuset på sikkerhet regjerer i deler av økonomien, regjerer kostnadsfokuset i resten. De to perspektivene gir vidt forskjellig konsekvenser når vi snakker om kinesisk teknologi. Dersom du ikke bruker kinesiske komponenter i anbudet ditt vil du øke investeringskostnaden betydelig. Dersom retningslinjene ikke er klare, blir dette en svært vanskelig avveining for selskapene selv å gjøre.

Målkonflikten for Europa mellom å de-riske fra Kina og hindre kinesisk dominans på den ene siden, og gjennomføring av det grønne skiftet på den andre kommer til å bli en av de største avveiningene for Europa i tiden som kommer. Fordi Norge ikke er med i EU, må vi også finne ut av hvordan vi stiller oss.

Har vi tenkt å ta regelverket som kommer fra EU uten endring, eller vil vi lage vårt eget?

Hybridkrig og angrepsmål

For energisektoren er en av de sentrale lærdommene vi kan trekke fra de siste årene, at energi er tilbake for fullt i det nasjonale, regionale og globale konfliktbildet. I hybridkrigen mellom Russland og vesten er energi sektoren helt klart en faktor, og i krigen i Ukraina ser vi at energiinfrastruktur er klare mål for krigføringen. 

Balansegangen mellom pris og kostnadsfokus og økt behov for sikkerhet er vanskelig, også i Norge. Fordi investeringer i infrastruktur som energi har lange ledetider og lange levetider når de er ferdige, må regelverket være klart og langsiktig. Vi har vært vant til å snakke om det såkalte energitrilemmaet, hvor beslutningstakere må balansere hensynet pris, sikkerhet og bærekraft når de planlegger energipolitikk.

Stadig oftere hører vi at dette endres fra et trilemma til en lineær prioritering: Energisektoren skal være trygg, den skal gi lavest mulig energipriser og den skal være bærekraftig, i den rekkefølgen.

Innenfor rammen av trygghet skal prisen være lavest mulig, innenfor rammen av lavest mulig pris skal energien være grønnest mulig. Hvordan Europa og Norge stiller seg til bruk av kinesisk teknologi i ulike sektorer, har åpenbart konsekvenser.

Havbunnsmineraler fortsatt blokkert for?

Når det gjelder mineraler og sjeldne jordarter, trenger Europa og Norge en helt annen holding til utvinning av egne ressurser dersom det skal være noe håp om å komme seg rundt Kinas dominans.

Å fortsette å belage seg på import av alt fra land rundt oss kan selvsagt gi bedre spredning enn i dag, i takt med at flere land i verden ønsker å tjene på å utvinne egne ressurser, men vi må nok utvinne mer av våre egne ressurser også. En mulighet dagens Storting har, er for eksempel å gå videre med havbunnsmineraler. Det har SV delvis blokkert på tampen av forrige periode. 

Da regjeringen i forrige periode fikk vedtatt en åpning for havbunnsmineraler, ble det ramaskrik i miljøbevegelsen, til tross for at mineralene som potensielt kan utvinnes er helt avgjørende blant annet for det grønne skiftet. 

Amund Vik
Seniorrådgiver, Eurasia Group

Konfliktene mellom EU, USA og Kina er tiltakende. For Norge gir dette en rekke spesielle problemer. Ettersom vi ikke er med i EU, kan vi risikere å komme i skvis mellom alle disse aktørene, slik vi har sett med EUs beskyttelsestiltak for stål og aluminium.

Konfliktene understreker også en utfordring Norge deler med resten Europa. Mens USA krangler og tar store internasjonale skritt for å beskytte sin tradisjonelle industri, har Kina lederskapet på mineraler og på ny, grønn produksjon. Særlig ser vi dette innen solceller, batterier og elbiler - men også på vindturbiner er Kina veldig store. Mens prisforskjellen på Kinesiske og Europeisk teknologi blir stadig større, kan det samme ikke sies for kvalitetsforskjellen. Kinesiske produkter er ofte både bra og vedlikeholdseffektive.

For Europa er en av de store målkonfliktene hvordan en skal balansere hensynet til å de-riske fra Kina på den ene siden, samtidig som det drives fra et stadig økende kostnadspress på fornybar energi. Videre er det selvsagt en utfordring at Kina er så dominerende i mineraler og kritiske mineraler og sjeldne jordarter. Det er veldig vanskelig å se for seg at Europa og Norge skal klare å utvinne og produsere disse mineralene her hjemme.

Da regjeringen i forrige periode fikk vedtatt en åpning for havbunnsmineraler, ble det ramaskrik i miljøbevegelsen, til tross for at mineralene som potensielt kan utvinnes er helt avgjørende blant annet for det grønne skiftet.