Debatt

Utviklingspolitikken må ta menneskerettighetene på alvor

Dagens verden preges av krig, uro og ledere med forakt for felles normer. Norge kan ikke ta seg råd til å satse mindre på menneskerettigheter i en slik virkelighet, skriver seks menneskerettighetsorganisasjoner.

Utviklingsminister Åsmund Aukrust er klar på at det skal prioriteres i norsk utviklingspolitikk framover, skriver innleggsforfatterne.Foto: Stian Lysberg Solum/NTB

John Peder Egenæs

Generalsekretær, Amnesty Norge

Jostein Hole Kobbeltvedt

Daglig leder, Raftostiftelsen

Berit Lindeman

Generalsekretær, Den norske Helsingforskomité

Henriette Reierson Johnstone

Leder av arbeidsutvalget, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)

Ingeborg Moa

Daglig leder, Norwegian Human Rights Fund

Maria Dahle

Direktør. Human Rights House Foundation

Dette er en meningsytring, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Reformen av norsk utviklingspolitikk må ende med én klar konklusjon: Menneskerettighetene må styrkes og få en mer sentral posisjon.

Ambisjonene for Prosjekt Vendepunkt er blant annet mer effektivitet, tydeligere prioriteringer og bedre sammenheng med resten av utenrikspolitikken. Det er riktig og nødvendig. Men hvis reformen skal lykkes, må menneskerettighetene stå i sentrum og danne selve fundamentet for norsk utviklingspolitikk.

Dagens verden preges av krig, uro og ledere med forakt for felles normer. Norge kan ikke ta seg råd til å satse mindre på menneskerettigheter i en slik virkelighet. Dette må heller ses som en mulighet til å satse mer på dem, og være ekstra tydelig i vårt forsvar for dem. Lar vi være å kjempe for fundamentale rettigheter, kan det koste oss dyrt.

Finansieringsgap

Menneskerettighetsarbeid er i dag sterkt underfinansiert globalt. Menneskerettighetsforsvarere er sårbare enkeltaktører som ikke klarer å opprettholde sin aktivitet uten forutsigbar finansiering. Mange risikerer sin egen frihet for et arbeid som også kan være livsfarlig. Den økonomiske usikkerheten truer muligheten deres til å fortsette. Finansieringsgapet for menneskerettighetsarbeid er enormt, og kun en liten andel av disse pengene går til menneskerettighetsorganisasjoner som jobber lokalt. I praksis betyr det at de som står nærmest overgrepene, ofte er de som får minst støtte til å bekjempe dem.

FN, som skal bestå av tre pilarer, har én som er både halt og skakk. For menneskerettighetspilaren i FN er kronisk underfinansiert, og helt klart den som får minst av de tre. Nå foreslås dette arbeidet kuttet med ytterligere 15 prosent. Det får enorme konsekvenser for monitorering, etterforskning og ansvarlighet.

Les også

Analyse

De grusomme, men beleilige krigene

Prioritering

Utviklingsminister Åsmund Aukrust er klar på at det skal prioriteres i norsk utviklingspolitikk framover. Den skal bli mindre fragmentert og mer målrettet. Vi skal prioritere ut ifra en kombinasjon av behov og påvirkningsmulighet, altså skal norske penger og politisk kapital brukes der de når lengst.

I denne sammenheng er det viktig å påpeke at strukturelt arbeid tar tid. Viktigheten av å styrke lokalt sivilsamfunn lar seg ikke nødvendigvis måle på kort sikt. At ytringsfriheten vernes om er vanskelig å måle, og passer ikke inn i kvartalsrapporter. Men over tid gir slikt fundamentalt menneskerettighetsarbeid friere, tryggere og mer rettferdige samfunn. Det styrker og muliggjør annen utviklingspolitikk.

Når folkeretten trues så åpenlyst som nå, må utviklingspolitikken ses på som et viktig verktøy.

Norske penger er store på menneskerettighetsfeltet, for de totale størrelsene er ikke enorme. I 2024 anslo FN å trenge 695 millioner dollar, men fikk bare 438 av disse. I 2025 var Norge den 4. største giveren av frivillige midler. Dette er ikke viktig å vite for at Norge skal hvile på laurbærene. Poenget er å formidle hvor lite som skal til for å virkelig styrke det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter, og hvor mye et norsk krafttak kan monne her.

Vår klare anbefaling er at menneskerettighetsarbeidet styrkes gjennom økt og forutsigbar støtte til FNs menneskerettighetsarbeid, og ved å styrke lokale aktører og organisasjoner på en måte som gir dem fleksibilitet og langsiktighet i arbeidet sitt. Norske sivilsamfunnsorganisasjoner har lang erfaring og verdifulle lokale kontakter, og bør ha en sentral rolle i dette arbeidet. For slike menneskerettighetsforsvarere må kunne fortsette arbeidet sitt for at vi skal kunne vinne de avgjørende rettighetskampene vi står overfor.

Det norske bistandsbudsjettet er på rundt 57 milliarder kroner. Men det såkalte kjerneområdet menneskerettigheter avspises med rundt 900 millioner. Sånn har vi ikke råd til å fortsette.

Folkeretten trues

De siste månedene har vist oss aggresjonshandlinger av en dimensjon vi ikke kunne forestille oss for kort tid siden. Samtidig innskrenkes det demokratiske rommet i en rekke land. Autoritære krefter og tendenser får mer og mer makt. Det blir stadig farligere og stadig viktigere å kjempe for våre felles rettigheter.

Dette understreker også Aukrust selv, blant annet ved et NUPI-arrangement 9. april, der han sa at dersom folkeretten trues, må vi kjempe enda hardere. Han vil simpelthen ikke godta at den regelbaserte verdensordenen forsvinner for oss. Dette handler både om moralsk ansvar og om egeninteresse. Vel, en slik motivasjon må følges opp med målrettet politikk.

Les også

Først og fremst totalitær, dernest kvinne

Utviklingspolitikk som ikke er på siden

Når folkeretten trues så åpenlyst som nå, må utviklingspolitikken ses på som et viktig verktøy. Sivile angripes i ulovlig krigføring, ytringsfriheten trues, og de som er ansvarlige for brudd på internasjonale regler, møtes med straffefrihet. Dette er ikke en liten del av det globale bildet. Dette er essensen av det. En strategisk utviklingspolitikk er et tydelig svar på nettopp dette.

Her er nok Aukrust enig med oss. Et av hans faste talepunkter er nettopp dette; han er opptatt av at utviklingspolitikken ikke skal være noe vi driver med på siden, løsrevet fra annen politikk Norge fører. Det er en ambisjon som fortjener å bli tatt på alvor. Norge er en uttalt forkjemper for menneskerettigheter i utenrikspolitikken. Vi bruker dem aktivt i diplomati, multilaterale fora og i vår humanitære innsats. Utviklingspolitikken burde spille opp under dette, og forsterke det.

Norge kan ikke ta seg råd til å satse mindre på menneskerettigheter i en slik virkelighet.

Den samme logikken burde for øvrig få konsekvenser utover bistanden. Hvis menneskerettigheter er i norsk egeninteresse, bør det også prege hvordan vi forvalter vår økonomiske makt, også gjennom Oljefondet. Et tydeligere samspill mellom utviklingspolitikk, utenrikspolitikk og finansiell politikk ville styrke Norges samlede gjennomslagskraft betydelig.

Menneskerettighetene må altså få sin plass i kjernen av norsk utviklingspolitikk når prioriteringene nå skal strammes til. Dette er ikke formuleringer Norge skal smykke seg med, men fylle med innhold og bruke aktivt. Det er avgjørende i den tiden vi står i. Og det er i Norges egeninteresse.

Artikkelen er skrevet av