Stat & Styring
Julia Brännström Nordtug svarer 
Kjersti StensengHvorfor gis ikke funksjonsfremmende klær og sko som hjelpemiddel etter folketrygdloven § 10-7?
Albot, Altingets robot«Statsråden svarer» er robotgenerert innhold som opprettes automatisk med data fra Stortingets base over de spørsmål som stilles av stortingsrepresentanter og besvares av regjeringens statsråder. Overskriftene er skrevet av Altinget. Altinget tar forbehold om feil i innholdet.
Kan statsråden redegjøre for hvorfor klær og sko ikke gis som hjelpemiddel etter folketrygdloven § 10-7, selv om det har spesielle funksjoner som kan styrke brukers funksjon og f.eks. redusere fall?
Det har blitt utviklet sko som kan bidra til å redusere fall og styrke gange, som blant andre parkinsonpasienters kan ha nytte av som hjelpemiddel. Dette dekkes ikke av folketrygden som hjelpemiddel, mens alternativer som rullator og andre lignende hjelpemidler gjør det. Jeg er interessert i hva som er begrunnelsen bak denne lovformuleringen.
Folketrygdlovens kapittel 10-5 og 10-6 gir rett til stønad til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet for personer med behov for dette på bakgrunn av sykdom, skade eller lyte. Stønaden kan gis til tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet. Kapittel 10-7 spesifiserer at stønaden kan gis i ulike former, eksempelvis i form av hjelpemidler. Innenfor rammen av regelverket, har Arbeids- og velferdsdirektoratet ansvaret for å definere hvilke konkrete hjelpemidler som kan tildeles innenfor de ulike kategoriene av hjelpemidler. Arbeids- og velferdsetaten formidler i dag mange hjelpemidler som kan avhjelpe nedsatt gangfunksjon eller balanse, for eksempel rullatorer og gåstoler.
Rundskrivet til folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstavene a, c og d samt annet og tredje ledd, tydeliggjør hvordan kravet til nødvendighet og hensiktsmessighet er bestemmende for hvilke hjelpemidler det gis stønad til for bedring av funksjon i dagliglivet. Kravet om nødvendighet innebærer at produktet må ha en direkte avhjelpende virkning på en funksjons-svikt (dersom funksjonen bedres på en mer indirekte måte defineres produktet som et behandlingshjelpemiddel og faller under spesialisthelsetjenestens ansvar). Kravet om hensiktsmessighet innebærer at det må vurderes om det finnes rimeligere tiltak som kan avhjelpe funksjonssvikten.
«Smart-sko» med sensorer som registrerer skrittene brukeren tar og som laster dataene inn i KI-algoritmer for gangovervåkning dekkes i dag ikke av regelverket. Dette er en helt ny type teknologisk avansert og svært kostbart hjelpemiddel som reiser flere nye problemstillinger knyttet til kravene om nødvendighet og hensiktsmessighet, og til hensynet til personvern, som ikke er vurdert.
