Astrid Hoem: Vi er første generasjon på lenge som kan få mindre muligheter enn generasjonene før oss

Pandemien var knapt ferdig før Russland startet sin brutale innovasjonskrig av Ukraina. Verdensøkonomien er i ubalanse. Her hjemme merker vi økte priser, mat og strøm blir dyrere, men enda mer merkes det blant verdens aller fattigste. Urolighetene øker. Klimakrisa er her. Og de økonomiske tidene er vanskeligere enn vi er vant med.

Vi lever rett og slett i en historisk skjebnetid og det er mye som står på spill.

Slik tror jeg det føles litt uavhengig av hvilket årstall du er født i. Men for oss som er unge i dag føles det som et brudd med positiviteten fra 90-tallet og 00-tallet.

Ikke kald, men varm krig

Jeg hører ofte foreldregenerasjonen si at det var krevende også under den kalde krigen, og at renta var høyere da de kjøpte sin første bolig. Jeg kan skjønne den argumentasjonen.

Samtidig virker det litt fjernt fra det mange unge føler på nå. For under den kalde krigen var det ikke en varm krig i Europa. Det var trusler om atomvåpen, som var skremmende og reelle, men krigføringen var fysisk lengre unna.

Vi generasjoner er likere enn vi ofte liker å tro, og vi søker det samme. Trygghet i hverdagen. Å vite at lønna strekker til. 

Astrid Hoem
AUF-leder

Renta var høy, men når man kjøpte sin første bolig var prisen ekstremt mye lavere enn prisene vi ser i dag.

Rett og slett kan det mange unge føler på summeres opp i en setning: vi vet vi er den første generasjonen på lenge som kan få mindre muligheter enn generasjonene før oss.

Generasjonene er likere enn vi liker å tro

Derfor sjokkerer det meg ikke at Ungdata sine undersøkelser de siste årene har vist at vi unge er mer bekymra for framtida vår. Samtidig tror jeg ikke vi unge er annerledes enn generasjonene før oss. Vi generasjoner er likere enn vi ofte liker å tro, og vi søker det samme. Trygghet i hverdagen. Å vite at lønna strekker til. At vi har ei framtid vi kan tro på.

Velferdskutt er ikke en ny debatt 

I kjølvannet av statsbudsjettet kommer det en debatt om prioriteringer. Høyresida mener man tar inn for mye skattekutt fra de som har mest fra før, og mener man kunne kutta mer i velferdsstaten vår.

Det mener jeg er en skikkelig dårlig idé for oss unge. Selv om den økonomiske situasjonen er krevende, så er ikke debatten om velferdsstaten ny. Den er like gammel som de første velferdsordningene i Norge. Forslagene om å kutte i velferden til vanlige folk er heller ikke ny, det har vært en del av det ideologiske prosjektet til høyresiden lenge.

Velferdstaten er lønnsom 

Og for meg er svaret enkelt – vi må omfordele mer heller enn å kutte i velferden. For velferdsstaten har over tid vist seg å være lønnsom, utjevne forskjeller og å være en mulighetsmaskin for oss som er unge.

Velferdsstaten har over tid vist seg å være lønnsom, utjevne forskjeller og å være en mulighetsmaskin for oss som er unge.  

Astrid Hoem
AUF-leder

For eksempel bidrar gode permisjonsordninger og billige barnehageplasser til en av verdens høyeste kvinnelige arbeidsdeltakelse. Dersom norske kvinner skulle jobba like lite som OECD-snittet, ville vi som fellesskap tapt større verdier enn oljefondet.

Ordningene vi har for de som faller utenfor arbeidslivet bidrar til at vi er mer omstillingsdyktige. Om folk skulle gått rundt å vært redde for å havne på bar bakke om de mista jobben, så ville det vært langt vanskeligere å omstille det norske arbeidslivet.

Velferdsstaten vår er rett og slett en god investering – en god investering mellom generasjonene og for fellesskapet. Så i stedet for å stille spørsmålet som høyresida stiller seg daglig «hvor skal man kutte?», så bør vi heller stille oss spørsmålet «har vi råd til mindre velferd i framtida?».

Mer fellesskap, ikke mindre

Krisene vi står i er annerledes enn krisene vi har stått i før. Men likevel tror jeg vi unge går en tryggere tid i møte om vi hegner om velferdsstaten vår. Den gir oss større muligheter, uavhengig av hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Når vi nå lever i en historisk skjebnetid så trenger vi ikke mindre fellesskap, vi trenger mer.

Og vi trenger det samme som generasjonene før oss har fått – trygghet i hverdagen og trygghet for framtida.