Doktorgradsavhandling: Makten glipper for fagbevegelsen lokalt – frykter den norske modellen forvitrer

Forvitrer den norske modellen

Det at norsk fagbevegelse er vital, viser seg å ikke være nok

Isak Lekve
Forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH og utreder i De Facto

Lekve har også en del tanker om hvorfor det er slik.

– Det de jeg har snakket med selv peker på som årsaken til dette, som også er tendenser som er generelle i hele arbeidslivet, er at det skyldes ting som utenfor deres egen kontroll. Det har jeg oppsummert under overskriftene internasjonalisering, reorganisering og prekarisering.

Han understreker at disse tre faktorene ikke er ferdige konklusjoner, men hans teser om hva som er årsakene bak forskyvningen. Slik forklarer han disse tre begrepene:

• Internasjonalisering: Arbeidsinnvandring, rettsliggjøring gjennom EU (for eksempel gjennom vikarbyrådirektivet og tjenestedirektivet) og utenlandske eiere.
• Reorganisering: Nye typer ledelse, new public management, virksomheter som organiserer seg slik at de ansatte er registrert andre steder enn der verdiskapingen skjer.
• Prekarisering: Midlertidige ansettelser, plattformøkonomien, ansatte gjøres om til selvstendig næringsdrivende som leies inn, svart arbeid.

– Den gradvise maktforskyvningen som skjer mellom arbeidstakere og arbeidsgivere på grunnplanet, bidrar også til maktforskyvningen på nasjonalt nivå. Det jeg hevder, er at på sikt så kan det føre til at den norske modellen forvitrer.

Lekve beskriver den norske modellen som noe som ikke er vedtatt politisk, men som kommer som et resultat av et jevnt og relativt likeverdig maktforhold mellom partene. Han mener de observasjonene han har gjort tyder på at det mange steder ikke finnes et slikt likeverdig maktforhold lenger, og da fungerer heller ikke den norske modellen, på lokalt nivå.

Makten har skrumpet siden Maktas dager

– Når du sier at det skjer en maktforskyvning, så må man anta at det har vært mer makt på fagbevegelsens side på et tidspunkt. Når begynte den forskyvningen, mener du?

­– Det er jo et av paradoksene. Norsk fagbevegelsen er i dag, og historisk ­– ikke minst i sin egen selvforståelse, en av de sterkeste noensinne. Men toppunktet til fagbevegelsen var nok rundt 1980, sier Lekve.

Makt er mer enn bare antall medlemmer

Isak Lekve
Forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH og utreder i De Facto

Han forklarer at organisasjonsgraden i Norge har falt fra 58 prosent i 1980, til 50 i dag. I et internasjonalt perspektiv er ikke det nødvendigvis så ille. I Portugal har andelen organiserte i arbeidslivet gått fra 55 til 15 prosent i samme periode. Også i land som Østerrike, England, Nederland og Tyskland er organisasjonsgraden godt over halvert de siste fire tiårene.

– Men makt er jo mer enn bare antall medlemmer. I hvor stor grad deler man de samme problembeskrivelse? Hvor mange ressurser har man? Hvor sterke er de politiske nettverkene? Derfor er det ikke så enkelt å peke på akkurat når makten begynte å svekkes, sier Lekve.

Han peker likevel på at man ut over 2000-tallet har opplevd store utfordringer i en del bransjer, hvor det er blitt vanskelig for fagbevegelsen å hevde sin makt. Det er fra noen av de mest utsatte bransjene, som byggenæringen, at han har hentet sine caser.

– Det har vært en gradvis utvikling over tid som har tiltatt i styrke, utover 2000-tallet.

Modell skapt i konflikt

– Du skriver at det er ikke samarbeid som har bygd den norske modellen, men maktbalanse. Men vi forbinder gjerne den norske modellen med den perioden hvor Arbeiderpartiet sammen med LO faktisk hadde veldig mye makt?

­– Det kommer jo litt an på hvordan man definerer den norske modellen, men det er vanlig å si at et kjerneår var 1935, da Arbeiderpartiet kom til makten og man fikk hovedavtalen mellom LO og NHO. Der settes spillereglene for arbeidslivet – at det er fredsplikt mellom oppgjør, at man anerkjenner representantene for de fagorganiserte, forventningen om at lønnsoppgjørene skal føre til reallønnssoppgang, samtidig som vi aksepterer at arbeidsgiverne eier bedriften og har styringsrett, sier Lekve.

Han er ikke enig i at LO og Arbeiderpartiet har hatt hele makten i dette, og kaller det tvert imot et ekte kompromiss.

Hvis konflikt og maktbalanse er grunnlaget for den norske modellen, hva skjer da hvis makten blir forskjøvet?

Isak Lekve
Forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH og utreder i De Facto

– Og det kompromisset danner grunnlaget for samarbeidet mellom partene. Nå er det samarbeid på alle nivåer, men det kom ikke av seg selv. Før 1935 var Norge ekstremt lite preget av samarbeid. Norge og Sverige hadde verdensrekord i antall døgn som gikk med i arbeidskonflikter.

Han viser til at de forskerne som har utviklet den norske modellen som et faglig begrep nettopp peker på konflikt-partnerskapet som kjernen i modellen. Dette tar Lekve i sin avhandling enda et steg videre.

– Jeg sier at hvis konflikt og maktbalanse er grunnlaget for den norske modellen, hva skjer da med den norske modellen hvis makten blir forskjøvet bort fra arbeidstakerne?

Preger også offentlig sektor

– Når du snakker om de tre årsaksfaktorene – internasjonalisering, reorganisering og prekarisering – er dette først og fremst en utfordring for privat sektor, eller ser du at dette også er relevant for offentlig sektor?

– Min forskning er på privat sektor, men det som er åpenbart, og som vi også vet fra litteraturen, er at disse tendensene preger hele det norske arbeidslivet ­– også offentlig sektor. Ufrivillig bruk av deltid er jo en klassiker i offentlig sektor, men også av at folk tvinges til å være selvstendig næringsdrivende. Det er også mye innleie i ulike deler av velferdsstaten. Og det er mye internasjonal arbeidskraft innen helse, sier Lekve.

Reorganisering er kanskje det som vi i størst grad ser spor av i offentlig sektor

Isak Lekve
Forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH og utreder i De Facto

Han understreker at det ikke er nasjonaliteten til arbeidskraften i seg selv som er problemstillingen, men hvilke tidsperspektiver de som jobber har for sine engasjement. De som kommer fra utlandet til en bedrift eller en institusjon for bare noen måneder, er mye vanskeligere å organisere enn de som har tenkt å etablere seg et sted og i en jobb over lang tid.

– Og reorganisering er kanskje det som vi i størst grad ser spor av i offentlig sektor. Mitt inntrykk er at stadig flere tillitsvalgte opplever at de står ganske fjernt fra den makten.

Svakere industri kan gi en svakere fagbevegelse

– Det at industri blir en stadig mindre del av norsk arbeidsliv, i den forstand at en minkende andel av de sysselsatt er i industrien, gjør det at man ligger bakpå med virkemidler i en fagbevegelse som vokste fram nettopp i industrien?

Styrken til fagbevegelsen i industrien blir gradvis mindre, og det gjør at fagbevegelsen som helhet svekkes

Isak Lekve
Forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH og utreder i De Facto

– Hvis det ikke hadde vært mulig å streike i industrien, hvor streikene faktisk rammer arbeidsgiverne, så ville det vært veldig vanskelig for fagbevegelsen å vinne frem. Og det som skjer er at styrken til fagbevegelsen i industrien blir gradvis mindre, sier Lekve.

Han viser for det første til at selv om nedgangen i organisasjonsgrad totalt har vært på bare åtte prosentpoeng siden 1980, så har nedgangen i industrien vært mye høyere. Nedgangen skjules av en voksende offentlig sektor, hvor organisasjonsgraden er høyere. I tillegg kommer det altså at antallet arbeidere i industrien har gått nedover.

– Jeg mener at det at fagbevegelsen i industrien blir svakere, gjør at fagbevegelsen som helhet svekkes.

LO bør i mindre grad tenke at de er veldig mektige

Isak Lekve
Forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH og utreder i De Facto

– Er det da behov for at fagbevegelsen må tenke annerledes når strukturene endrer seg?

– Her er jeg sikkert på tynnere grunn, rent faglig, men jeg tror det. Jeg tror for det første at LO i mindre grad bør tenke at de er veldig mektige, og i større grad være opptatt av at makten blir stadig mindre. De får færre medlemmer, men de blir også svakere i forhold til de andre fagorganisasjonene, sier Lekve.

Mener fagbevegelsen må bli mer proaktiv

Han mener at den største hovedsammenslutningen ligger et stykke bakpå når det gjelder å anerkjenne at dette er en utfordring.

De spiser bløtkake på Youngstorget når de får en million medlemmer, uten å tenke over at en stadig økende andel av medlemmene deres er pensjonister

Isak Lekve
Forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH og utreder i De Facto

– De spiser bløtkake på Youngstorget når de får en million medlemmer, uten å tenke over at en stadig økende andel av medlemmene deres er pensjonister. Det går greit i offentlig sektor, med 400 000 medlemmer i Fagforbundet. Men de bli stadig svakere i privat sektor. Og det rammer makten overordnet.

For det andre, mener Lekve, så må man etter å ha anerkjent at man er på defensiven, også begynne å handle som at dette er realiteten.

– Og det betyr egentlig å gå fra å være reaktiv, som jeg opplever at fagbevegelsen i stor grad er i dag, til å bli proaktiv.

Han peker på forbudet mot bruk av bemanningsbyrå i Oslofjord-området, som denne regjeringen har innført.

– Man har innført et totalforbud i dette området fordi at her har man klart å dokumentere at det er så ille at det må til. Jeg tenker at å være proaktiv, ville være å sørge for at forbudet gjaldt over hele landet. I stedet sitter man nå og venter på at det skal utvikle seg like ille i Bergen, før man kan innføre et forbud der og. Det er å være reaktiv.