Richard Storevik: Mange trenger mye mer hjelp enn de får i dag – det er der regjeringens fokus burde være

Eller la oss si en som arbeidstaker søker etter- og videreutdanning, en satsing som det offentlige har lagt stor vekt på de siste årene.  En har gjerne jobbet i 5 til 10 år i arbeidslinjen og tar ett år på skole som ledd i et etter- og videreutdanningsløp.  Hvis en da kommer tilbake, og så mister jobben eller blir permittert, vil regjeringens forslag da gjøre det slik at det er skoleåret som er beregningsgrunnlaget?  Dette vil i så fall slå helt feil ut. Med en gjennomsnittsberegning av de siste 36 månedene, fanger ordningen opp slike tilfeller.  Det ville vært den mest sosiale profilen på dagpenger, som samtidig tar høyde for at vi kan ha et konjunkturutsatt arbeidsliv der folk tør å ta sjanser, selv i tøffe tider.

Vi må slutte med den illusjonen om at vi har så mange som snyter på ordningene som AAP og dagpenger. Ja, de finnes og jeg har sett dem.  Men de er i mindretall, og når begynte vi egentlig å lage ordninger som skal treffe en smalest mulig gruppe?

Jeg vokste opp på Sletten i Bergen, hvor det var en høy andel av sosialklienter og familier jeg ville kategorisert som fattige. Ikke én av de jeg vokste opp med, ønsket å motta sosialhjelp, eller å ha under to-tredjedeler av det de ville tjent i full jobb (dagpenger). Tvert imot ville de ha skikkelig betalt – faktisk så mye at mange av dem valgte det svarte markedet og kriminalitet for å kunne unngå skuffelsen fra barnas øyne når de sa for tusende gang at de ikke har råd til nye klær. Noe som igjen førte til at når disse barna ble voksne og selv fikk valget, ble det dessverre mange triste skjebner innen det kriminelle nettverket.  Så å si at det er så mange som snyter, er bare provoserende. Det er mange som trenger mye mer hjelp enn de får i dag – det er her regjeringens fokus bør være.

Det kan ikke være slik at når det skal strammes inn, så rammer vi de mest sårbare av oss

Richard Storevik

At det er masse jobber å søke på og at det aldri har vært så lav arbeidsledighet, er en bitter trøst for dem som faktisk ikke klarer og jobbe.  Eller for familien i distriktet som har begge foreldrene jobbende på arbeidsplassen som blir utsatt for nedbemanninger. Enda verre er det om en generasjonsbedrift, hvor hele familien jobber, må legge ned fordi det er for dyrt å drive.  Da er det vår fordømte plikt å ha ordninger som tar vare på de som sliter mest.   

Det kan ikke være slik at når det skal strammes inn, så rammer vi de mest sårbare av oss.  Et land blir ikke bedre enn det svakeste ledd. Det vil jeg minne vår Regjering på: at vi må stille opp for dem som trenger det aller mest.