Kan Statsråden redegjøre for hvorfor de som blir delvis uføre de siste årene i arbeidslivet behandles ulikt om de har privat eller offentlig AFP?

Før pensjonsreformen var avtalefestet pensjon (AFP) en ren tidligpensjonsordning som skulle erstatte arbeidsinntekt i alderen 62–66 år. Denne gamle ordningen var en full livsoppholdsytelse og kunne som hovedregel ikke kombineres med arbeid eller andre livsoppholdsytelser som uføretrygd mv. I forbindelse med pensjonsreformen ble AFP i privat sektor fra 2011 lagt om til en livsvarig påslagsordning som fritt kan kombineres med arbeidsinntekt og midlertidig inntektssikring fra folketrygden som sykepenger, arbeidsavklaringspenger mv. Kravet om at en ikke kunne motta både uføretrygd og AFP ble videreført i den nye ordningen i privat sektor, jf. AFP-tilskottsloven § 8 første ledd hvor det framgår at ny AFP ikke ytes til personer som etter fylte 62 år har mottatt uføretrygd fra folketrygden.

I forbindelse med pensjonsreformen i 2011 ble det ikke enighet om en fullstendig reform av offentlig tjenestepensjon. Offentlig AFP ble videreført som en tidligpensjonsordning i alderen 62–66 år, og av den grunn har årskullene født til og med 1962 hatt ulik AFP-ordning avhengig av sektortilhørighet.

Først i 2018 ble det enighet om nye regler for offentlig tjenestepensjon, herunder at offentlig AFP skulle legges om etter mønster av privat AFP. Dette regelverket er nå trådt i kraft. Ny offentlig AFP gjelder for offentlig ansatte født i 1963 eller senere, og har tilnærmet like regler som privat AFP. Som i privat sektor kan en ikke få ny offentlig AFP samtidig som man får uføretrygd fra folketrygden. For å kunne ha rett til AFP fra disse ordningene må en ha sagt fra seg uføretrygden fra folketrygden senest den måneden man fyller 62 år.

Den gamle AFP-ordningen, som fortsatt gjelder for offentlig ansatte født i 1962 og tidligere, er en ren tidligpensjonsordning som er under utfasing. Gammel offentlig AFP beregnes ulikt i alderen 62–64 år og 65–66 år, og det er derfor også ulike regler før og etter fylte 65 år når det gjelder forholdet mellom AFP og uføretrygd.

Offentlig AFP som tidligpensjonsordning før 65 år omtales gjerne som folketrygdberegnet AFP, og det er ikke mulig å motta uføretrygd fra folketrygden samtidig med en slik folketrygdberegnet AFP. Fra 65 år beregnes gammel offentlig AFP på samme måte som brutto alderspensjon, altså en tjenestepensjon som er beregnet som en andel av pensjonsgrunnlaget (normalt 66 prosent av lønnen ved pensjoneringstidspunktet). Offentlig AFP fra 65 år kan i noen tilfeller kombineres med uføretrygd fra folketrygden, dersom en slutter delvis i arbeid. I slike tilfeller er det samordningen av offentlig tjenestepensjon og folketrygd som sørger for at en ikke får mer enn én livsoppholdsytelse samlet.

Det er altså noe ulikt hvordan regelverket for gammel offentlig AFP og ny offentlig og privat AFP er tilpasset de som blir delvis uføre de siste årene i arbeidslivet. Dette skyldes at de to ordningene er ulikt oppbygde. Gammel AFP er en ren tidligpensjonsordning som skal kom-pensere for bortfall av inntekt for en som slutter helt eller delvis i arbeid, mens ny AFP er en livsvarig påslagsordning som kommer i tillegg til alderspensjon fra folketrygden. I begge ordningene må en velge mellom enten uføretrygd eller AFP, med unntak av gammel offentlig AFP for personer i alderen 65–66 år som er beregnet som en brutto tjenestepensjon, og hvor det er samordningsregelverket som begrenser det totale beløpet en person kan få fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at jeg er glad for at vi har fått på plass nytt regelverk for offentlig tjenestepensjon, som gir gode arbeidsinsentiver for offentlig ansatte. Gammel AFP var tilpasset de gamle reglene for alderspensjon fra folketrygden, hvor det i mindre grad var lagt til rette for å kombinere arbeid og pensjon. Disse reglene er nå under utfasing, og i år 2029 vil det ikke lenger være gjenværende mottakere i den gamle AFP-ordningen.