Andreas Halse: Alternativer til EUs energimarked er ingen klok strategi for Norge

Kritikerne til dagens energimarked har rett i én ting. Det finnes alternativer til å samarbeide med EU om utveksling av elektrisk energi.

Grunnen til at vi deltar i EUs energimarked er at Norge har et væravhengig kraftsystem, hvor produksjonen kan variere med 50 TWh fra et år til et annet. Det betyr at vi må ha en strategi for å sikre oss i år med lavt tilsig av regn, snøsmelting med videre. Linjen for dette ble lagt for flere tiår siden da vi koblet oss på våre naboland med utvekslingforbindelser.

Alternativer til dette systemet er mulig å se for seg. Hovedinnretningen på dette vil være å bygge ut langt mer kraft, særlig regulerbar kraft, i Norge. I klartekst vil det si å legge beslag på veldig mye mer urørt natur for å skalere opp vannkraften. I tillegg, eller eventuelt istedenfor, kan en se for seg å bygge ut en reservekapasitet i form av gasskraftverk i Norge. Dette vil være både effektivt og pålitelig, men vil medføre den ulempen at Norge neppe vil kunne nå sine klimamål.

Et rent nasjonalt kraftsystem, og manglende samarbeid med land rundt oss, vil gjøre Norge mer sårbart for en rekke scenarioer med alvorlige konsekvenser

En annen ulempe med en frakopling fra det europeiske kraftsystemet er at det vil øke sårbarheten vår. Ikke bare for tørre år, men i møte med krig, terror eller andre kriser. I 2022 var det Europa som ble rammet av gassmangel som følge av Russlands struping av sine leveranser. I møte med dette har Europa, delvis grunnet et integrert kraftsystem, kunnet trekke på sine samlede ressurser for å komme opp med effektive mottiltak.

Hvor den neste krisen rammer er det ingen som vet, men vi vet at vi har Russland som nærmeste nabo. Et rent nasjonalt kraftsystem, og manglende samarbeid med land rundt oss, vil gjøre Norge mer sårbart for en rekke scenarioer med alvorlige konsekvenser for norsk næringsliv og forbrukere.

Et spørsmål om enten eller

Et argument som har gått igjen fra alternative stemmer i kraftdebatten er at spørsmålet om EU-integrasjon ikke er enten eller. Det er bare delvis korrekt. Det er fullt mulig å begrense den fysiske integrasjonen med Europa på sikt dersom vi lar være å fornye konsesjoner når eksisterende kabler går ut. Det vil gi større flaskehalser og noe mindre prissmitte fra Europa. Det er dog viktig å være klar over at dette også vil gjelde andre veien og redusere Norges muligheter til å importere billig kraft i perioder med for eksempel mye vind på kontinentet.

Det er neppe mulig å si at vi skal både kjøpe og selge kraft på de tidspunktene og til de prisene vi ønsker selv

Når det kommer til den markedsmessige integrasjonen, er dette i større grad et spørsmål om enten eller. Enten deltar vi i et europeisk marked på de vilkårene for kjøp og salg av kraft som gjelder, eller så gjør vi ikke det. Det er lett å tenke at det har lite å si for helheten om lille Norge skulle ha særegne regler for pris, eksport og import, men slik vil naturligvis flere land være fristet til å tenke.

Det er sikkert mulig for Norge å få Europa til å kjøpe overskuddskraften vår kun i perioder vi ønsker det selv. Men det er neppe mulig å si at vi skal både kjøpe og selge på de tidspunktene og til de prisene vi ønsker selv. Eller sagt på en annen måte: om vi velger å innføre en rekke nasjonale særbestemmelser på dette område kan vi miste muligheten til å importere kraft når vi trenger det mest.

Støy og uklarhet rundt EUs energimarkedspakker

I debatten rundt EUs energimarked har det helt siden innføringen av EUs tredje energimarkedspakke versert stor grad av støy rundt våre juridiske forpliktelser overfor EU. I den forbindelse er det verdt å minne om at det juridiske utgangspunktet her følger av alminnelige EØS-rettslige prinsipper om fri flyt av varer over landegrensene. Det er altså ingenting prinsipielt nytt med verken tredje eller fjerde energimarkedspakke, men de kommer med en rekke mer detaljerte reguleringer som må vurderes konkret.

Hva som ligger i EUs energimarkedspakker og andre initiativer for grønn omstilling er krevende å få full oversikt over. Dels fordi begrepsbruken fra både EU og i debatten er overlappende, og dels fordi det i dagligtalen skilles dårlig mellom hva som er strategier og målsettinger og hva som er juridisk bindende regelverk. Dette blir klarere dersom man i omtalen tar utgangspunkt i den enkelte rettsakt og vurderer bestemmelsene konkret etter hvilken virkning de vil ha for Norge.

At gjennomføringen av EUs fjerde energimarkedspakke blir et politisk spetakkel, er nok hevet over tvil. Deler av ansvaret for det ligger på Solberg-regjeringen. I 2020 sendte de deler av det relevante regelverket på høring i forbindelse med EUs ren energi-pakke. Dette løste regjeringen med et høringsbrev bestående av noen korte og rent administrative avsnitt. Deretter lenkes det til originaldokumentene til fire relevante rettsakter, som de ba om tilbakemeldinger på.

Regjeringen gjorde altså ingen selvstendig vurdering av rettsaktene i denne runden og gjorde heller ikke noe forsøk på å forklare implikasjonene for Norge.

Ikke gitt at ny bestemmelse er en instramming

Når Nei til EU-aktivister nå slår på krigstrommene overfor den fjerde energimarkedspakken er det blant annet deler av dette regelverket som er grunnlag for skepsisen. Særlig en bestemmelse om utnyttelse av kapasitet i utenlandskablene i EUs reviderte elektrisitetsforordning får alarmklokkene til å gå i alternative energimiljøer. Men et nærmere blikk på bestemmelsene viser at det neppe er så enkelt som at den nye bestemmelsen er mer inngripende. Helt konkret pålegger en bestemmelse i den reviderte forordningen Norge å utnytte 70 prosent av den samlede kapasiteten i utenlandskablene. De siste 30 prosentene kan brukes til andre (avgrensede) formål.

Solberg-regjeringen gjorde ikke noe forsøk på å forklare implikasjonene for Norge

Både Rødt og Nei ti EU synes dette er ille, men uten at de kan argumentere overbevisende for at dette er en innstramming. Den gamle forordningen sier nemlig at den tilgjengelige kapasiteten for kablene skal settes til et maksimum innenfor gjeldende sikkerhetsstandarder. At en tallfesting på 70 prosent gir større begrensinger enn en forpliktelse til å bruke maksimal kapasitet er på ingen måte åpenbart.

Tvert imot kan det også argumenteres for at dette gir noe større handlingsrom siden det eksplisitt åpner for å sette av noe kapasitet til interne forhold. Formuleringene i fortalen kan igjen peke i retning av at den nye bestemmelsen bør forstås omtrent som den gamle. Så en mulighet kan være at rettstilstanden forblir ganske uendret på dette området.

Regjeringen burde ha gjort en grundigere jobb

Dette, og andre sentrale bestemmelser, burde uansett regjeringen ha vurdert grundig før rettsaktene ble lagt ut på høring. Det ville gjort det mulig for folk på alle sider av det politiske spektret å ta stilling til de konkrete forandringene i våre forpliktelser overfor EU fremfor å komme med hjemmesnekrede juridiske analyser.

Avslutningsvis er det verdt å erkjenne at det følger en rekke forpliktelser med å være en del av EUs energimarked. Etter mitt syn veier fordelene av en felles strategi for å nå klimamålene, troverdig forsyningssikkerhet, forutsigbarhet for næringslivet og en felles sikkerhetsfront i en utrygg verden opp for dette.

Men regjeringen må gjøre en langt bedre jobb med å forklare relevante EU-prosesser for folk flest. Det vil bidra til en bedre debatt og forhåpentligvis også at vi gjennomfører EØS-relevante rettsakter på et mer opplyst grunnlag.