Anita Tunold: Hvilken helsekrise er størst og viktigst?

Helsekrise. Fastlegekrise. Ventelistekrise. Bemanningskrise. Rekrutteringskrise. Sykepleierkrise. Budsjettkrise. Privatiseringskrise. Det er få – om noen – samfunnsområder hvor krisebegrepet brukes like ofte som i helsetjenesten. Nylig fikk et debattpanel jeg deltok i, spørsmål om hvilken av krisene vi mente var størst og viktigst. Det var like mange svar som det var deltakere i debatten. 

Spørsmålet er likevel viktig. For i en situasjon med mange utfordringer og problemer, er det vår jobb som ledere å sortere og prioritere – og sørge for at vi griper fast i den viktigste problemstillingen først. Og oftest vil det være den som rammer flest eller hardest.

Andre ganger kan det være viktig å begynne med «lavthengende frukter», problemer som kan løses lettere enn andre. Å rydde unna mindre hindringer kan gi motivasjon og kraft til å stå på videre – og krumme nakken til de utfordringene som er enda tøffere.

Men sjelden er det klokt å nedprioritere de viktigste utfordringene framfor rene symbolsaker, som ikke vil løse utfordringene i det hele tatt, men kanskje snarere ha motsatt effekt. 

Sysselsetter under én prosent av legene

Det er det siste jeg opplever at sentrale helsepolitikere fra Arbeiderpartiet og Rødt nå legger opp til når de vil nekte helsepersonell å jobbe i den private delen av helsetjenesten. Forslaget begrunnes med rekrutterings- og bemanningsutfordringer i det offentlige. 

Er det at en bitteliten andel av helsepersonellet i landet vårt jobber i privat sektor, den viktigste utfordringen vi må ta tak i?

Er det at en bitteliten andel av helsepersonellet i landet vårt jobber i privat sektor, den viktigste utfordringen vi må ta tak i?

I Aleris, som er Norges største private helseforetak med sykehus over hele landet, sysselsetter vi under én prosent av landets leger og under 0,5 prosent av sykepleierne. Det er med andre ikke dekning for påstanden om massiv kompetanseflukt til den private helsetjenesten. 

Selv om jeg anerkjenner at enkelte deler av helsetjenesten har bemanningsutfordringer, kan jeg ikke se at det er de få som jobber hos oss det står på (selv om de er veldig dyktige og skikkelig bra folk). 

Vi må lytte til dem som slutter

Vil et privat yrkesforbud for helsepersonell gjøre det mer attraktivt å bli i den offentlige helsetjenesten? Nei.

Tror vi det blir flere eller færre som velger å utdanne seg innen IT om det politisk bestemmes at alle IT-folk heretter kun skal jobbe i det offentlige?

Da må vi heller lytte til dem som velger å slutte i den offentlige helsetjenesten og gjøre noe med årsakene til det: Helsepersonell ønsker seg gode arbeidsplasser der de får bruke sin kompetanse og har tid til pasientene, samtidig som jobben kan kombineres med et privatliv.

Tilsvarende vil et slikt yrkesforbud ikke gjøre det mer attraktivt å velge helseutdanningene. Helsepersonell er som folk flest. De vil tiltrekkes av ulike karrieremuligheter og blir best av å jobbe på ulike måter gjennom karrieren.

Det rapporteres også om mangel på IT-eksperter om dagen: Tror vi det blir flere eller færre som velger å utdanne seg innen IT om det politisk bestemmes at alle IT-folk heretter kun skal jobbe i det offentlige?

Behandler fem–seks ganger flere pasienter

Får vi totalt sett behandlet flere pasienter om vi eliminerer de private helsetjenesteleverandørene? Det er heller ingenting som tyder på det.

Helsepersonell rapporterer at de behandler fem–seks ganger flere pasienter på jobb hos oss enn på samme tid i det offentlige. Det er mange gode grunner til det, blant annet at de offentlige sykehusene har oppgaver som vi private ikke har.

Likevel: I ei tid med rekordlange ventetider, bør alle gode krefter tas i bruk for å møte pasientbehovet. Og når vi veit at vi private leverer like gode og rimeligere tjenester på enkelte fagområder, ja, da er det vel en dårlig idé å ikke bruke den kapasiteten vi representerer?

I ei tid med rekordlange ventetider, bør alle gode krefter tas i bruk for å møte pasientbehovet.

En privat og en offentlig sektor også i helsetjenesten sikrer økt behandlingskapasitet, bedre grunnlag for innovasjon og større fleksibilitet, slik pandemien også viste oss.

Det gjelder å prioritere. For alt er heldigvis ikke krise.