Arbeidsrettet bistand til unge utenfor arbeidslivet – hva med kommunenes ansvar?

26. august la riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Peders frem Riksrevisjonens rapport «Arbeidsretta bistand frå styresmaktene til unge utanfor arbeidslivet». Det er flott at Riksrevisjonen har undersøkt arbeidsrettet bistand fra styresmaktene til unge utenfor arbeidslivet. Funnene er ikke overraskende, og er svært gjenkjennbare for oss som jobber med mange av disse unge flotte menneskene som dessverre har falt utenfor arbeidslivet og utdanningssystemet.

Jeg er glad for at Riksrevisjonen er opptatt av samarbeidet – eller mangelen på samhandling – mellom Nav og helsetjenestene. Det jeg savner i rapporten, er en omtale av kommunenes ansvar for, og tilbud av helsetjenestene. I rapportens anbefalinger pekes det på at Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet må forsterke arbeidet med å sikre bedre samhandling, slik at de unge med sammensatte utfordringer får en mer helhetlig og koordinert oppfølging. Riksrevisjonen sier at dette bør gjøres ved å fortsette arbeidet med å bygge ned kjente barrierer for samhandling og gjøre felles satsninger og strategier bedre kjent i Nav og helsetjenesten.

Skal vi lykkes med å få unge inn i og beholde dem i arbeidslivet, må det tenkes bredere enn det som skisseres av Riksrevisjonen. Kommunal- og distriktsdepartementet og KS må kobles på. Det meste av det forebyggende og rehabiliterende ansvaret ligger nettopp hos kommunene. Kommunene har ansvaret for skolehelsetjenesten – også for de videregående skolene – inklusiv de yrkesfaglige.

Skal vi lykkes med å få unge inn i og beholde dem i arbeidslivet, må det tenkes bredere enn det som skisseres av Riksrevisjonen

Gerty Lund
Er i Norsk Fysioterapeutforbund

Dessverre er det mange videregående skoler som er dårlig rustet når det gjelder skolehelsetjeneste, og dermed blir unge som sliter fratatt et godt lavterskeltilbud. Denne tjenesten må på plass på alle skoler og være tverrfaglig bemannet av minimum helsesykepleier, psykolog, fysioterapeut og lege. Det må dessuten være tett samarbeid mellom skolenes rådgivningstjenester og skolehelsetjenesten slik at unge som sliter blir sett og hjulpet på et tidlig tidspunkt slik at frafall fra skole og arbeid kan forebygges.

For unge som blir sykemeldte for lettere psykiske lidelser og/eller muskel-skjelettlidelser, så er det i dag dessverre jevnt over for liten kapasitet både når det gjelder psykologtjeneste og tilgang på fysioterapeuter kommunene. Dette er også tjenester som de siste årene har vært truet av kutt på grunnen av kommunenes stramme økonomi. Kommunene har få om noen insentiver for å prioritere arbeidsrettet rehabilitering og skolehelsetjenesten. Det er kommunene som får utgiftene mens staten er de som får størst glede av reduserte utgifter, om kommunene lykkes med å holde unge i utdanning og jobb.

En annen ting som regjeringen bør vurdere, er å fjerne egenandelen for unge i alderen 16–19. Det ser dessverre ut til at fjerning av sykdomslisten i 2017, har ført til at ungdom på 16–18 år i mindre grad benytter fysioterapi. Dette bekymrer oss, for det er absolutt ingen grunn til å tro at denne gruppen tidligere fikk fysioterapi uten at det virkelig var behov for det.

Ungdom er dessuten økonomisk avhengig av sine foreldre, samtidig som foreldrene ikke nødvendigvis har kunnskap om ungdommenes plager, fordi deres innsynsrett er begrenset. I tillegg mener vi at foreldrenes betalingsevne ikke bør være utslagsgivende for om ungdom med behov for fysioterapi får nødvendig behandling. Norsk Fysioterapeutforbund anbefaler derfor på det sterkeste at ungdom under 19 år må fritas for egenandeler til fysioterapibehandling.