Avsporende tankespinn om fred

På deler av venstresiden i Norge pågår det for tiden en innadvendt psykologisk krigføring rettet mot årets fredspris. Det er fristende å spørre: På hvilket tidspunkt sluttet vi her til lands å skille mellom demokratikamp og politiske meninger til en prisvinner?

Det er utelukkende for sin rolle i kampen for demokrati i Venezuela at María Corina Machado tildeles fredsprisen, ikke hvilke meninger hun har om Trump, Israel eller amerikansk utenrikspolitikk. I denne sammenheng er dette mindre vesentlig. Jeg synes at enkelte venstreaktivisters avsporinger i saken både er uverdig og perspektivløs. Det som er rimelig sikkert, er at virksomheten er nyttig for det sittende regimet i landet. 

Hva er problemet hos Nobelkomiteens kritikere?

På bakgrunn av enkeltstående utsagn blåses det opp en frykt for at María Corina og hennes uttalelser kan sette presedens for en amerikansk militær intervensjon i Venezuela. Angivelig motiveres dette av ønsker om å framtvinge et politisk systemskifte i landet. Uansett stjeler dette mye energi hos debattantene på bekostning av faktiske menneskerettighetsbrudd som kjennetegner denne diktaturstaten. 

På hvilket tidspunkt sluttet vi her til lands å skille mellom demokratikamp og politiske meninger til en prisvinner?

Per Thorsdalen
Prosjektmedarbeider, Norsk PEN

Det er liten tvil at enkelte av intervjuene som prisvinneren umiddelbart stilte opp i etter at årets fredspris ble kjent, preges av mindre veloverveide utsagn. Hennes seneste intervju med CNN-anker Christiane Amanpour uken etter prisannonseringen skjer i en avslappet tone. Mye tyder på at den norske stormen i vannglass er i ferd med å gli over.

Nobelprisvinnerens kritikere faller på flere måter fullstendig igjennom fordi det fokuseres mer på egen indre frykt for hypotetiske krigshandlinger, framfor brutaliteten på bakken i Venezuela. Den offisielle virkelighetsbeskrivelsen fra Nobelkomiteen, Nobel Peace Center og politisk rådgiver i Amnesty Norge, Frank Conde Tangberg, fokuserer i stedet på de faktiske overgrepene som begås av makthaverne. Her vil sannsynligvis nordmenns oppmerksomhet i saken landes i tiden fram til prisutdelingen 10. desember.

Det vi sitter igjen med, kan reduseres til følgende spørsmål: Hva i all verden var dette godt for?