Bøker til glede og besvær: Det er det ubehagelige som trenger vern. Det vi er enige om, trenger sjelden beskyttelse

Det er det ubehagelige som trenger vern

I Norge er både folkebibliotek og skolebibliotek underlagt nasjonal lovgivning som fordrer likeverdig tilgang til informasjon. Lokale myndigheter eller interessegrupper kan ikke gå inn og diktere hvilke bøker som fyller hyllene. Armlengdes avstand er ikke et honnørord; det er en norm for hvordan vi bygger og formidler kunnskap.

The Librarians viser en utvikling langt unna vår virkelighet, men drivkreftene bak de tilspissede diskusjonene er ikke spesifikke for det amerikanske og absolutt relevante for oss. Også her hjemme er ordskiftet blitt hardere og enkelte tema mer følsomme enn andre. Tema knyttet til kjønn, seksualitet og identitet er de temaene som det hyppigst strides om. Betegnelser som transfob og rasist er stempler som har vært brukt på relativt moderate ytringer. Og jeg tror vi alle fikk med oss diskusjonene om J.K. Rowlings uttalelser som ble sentrale i den polariserte transdebatten.

Ønsket om sensur kommer både fra høyre og venstre. Uansett hvilken side argumentene kommer fra er intensjonen gjerne lik: et ønske om å beskytte mot verdier og holdninger man opplever som skadelig, feil eller på annet vis uønskete. 

Det har aldri vært bibliotekets rolle å sørge for at ingen føler seg støtt av innholdet i en bok eller samtale.

Merete Lie
Biblioteksjef, Deichman

Gjennom Deichmans snart 250 år lange historie har biblioteket åpnet dørene for et mangfold av ideer og tankeretninger. På 1800-tallet sto kirkekritikk og religiøse skrifter side om side, og på 1930-tallet fantes både marxistiske tekster og antikommunistisk litteratur i samlingen. Også etter andre verdenskrig var nazistisk litteratur tilgjengelig i hyllene.

Det har alltid vært diskusjon rundt innholdet vi tilbyr, både i det jevne arbeidet med samlingsutvikling og i større og mindre kontroverser rundt forfattere eller enkelttitler. Striden rundt Agnar Mykles bøker kulminerte i 1957 da «Sangen om den røde rubin» førte til en av Norges mest omtalte rettssaker om litterær sensur. Konflikten rundt Jens Bjørneboes «Uten en tråd», toppet seg i 1966–1967 da boken ble beslaglagt og Bjørneboe ble dømt for å ha skrevet og utgitt pornografi.

Disse diskusjonene viser at det er det ubehagelige som trenger vern. Det vi er enige om, trenger sjelden beskyttelse. 

Vi trenger ikke nye manifest

I urolige tider kan det virke tryggest å snevre inn rommet. Biblioteket gjør det motsatte: Vi forsøker å holde rommet så åpent som mulig. Når engasjementet utvikler seg til intoleranse for motforestillinger, og alternative perspektiver ikke aksepteres, er det viktig å holde blikket på det prinsipielle. Vi skal tåle litteratur og samtaler om alle tema, også når noen mener det de leser og hører er galt eller upassende.

Biblioteket tilgjengeliggjør et bredt innhold og forsøker å sette kunnskap og ideer inn i en sammenheng som gjør det lettere å kunne forstå. Det har aldri vært bibliotekets rolle å sørge for at ingen føler seg støtt av innholdet i en bok eller samtale. Vi skal heller ikke levere ferdige svar eller meninger til de som bruker biblioteket. Bibliotekets rolle er å sørge for at folk får forutsetningene for å danne seg sitt eget begrunnede engasjement. For å lykkes i dette må vi tilby en bredde av verdier og argumenter som skaper en så åpen og opplyst samtale som mulig. Ikke fordi alt er like bra eller viktig, men fordi alternativet er et bibliotek med tydelige slagsider og svekket troverdighet. 

Måten vi snakker sammen på, betyr noe.

Merete Lie
Biblioteksjef, Deichman

Vi lever i et demokrati med relativt bred enighet om mange spørsmål. Og det er mer enn nok av store og små tema som krever diskusjon og åpenhet for tiden. Måten vi snakker sammen på, betyr noe. Meningsbrytning og pluralisme i holdninger, verdier, tanker og ideer er nødvendig i et fungerende demokrati. Til dette hører også raushet overfor andres meninger med. Det er utvilsomt rom for å gjøre samfunnet mer robust og bygge en sterkere forståelse for hverandres synspunkter. Målet må være at vi snakker med hverandre, at vi lytter til hverandre, og at vi kanskje også justerer vårt opprinnelige utgangspunkt når en større forståelse er skapt.

For å bidra til et godt og åpent debattklima trenger vi ikke nye manifest. Vi trenger å hegne om det biblioteksystemet vi allerede har – og vi trenger viljen til å bevare og utvikle det. Med sterk faglig uavhengighet, aktiv formidling og en samlingspraksis som lar bøkene stå, med kontekst og motstemmer på samme hylle.