Borgerlig seier i 2029 krever en smertefull øvelse: Kunsten å tape internt

Mangel på styringsutholdenhet

Utgangspunktet for et regjeringsskifte kan se gunstig ut. Inngangen til 2026 preges av høyt kostnadsnivå, pressede offentlige budsjetter og økende misnøye med sittende regjering. Men misnøye er ingen styringsstrategi. Velgere belønner ikke vedvarende protest, men dokumentert evne til å prioritere, tåle tap og gjennomføre.

Borgerlig sides hovedutfordring er ikke mangel på politiske alternativer, men mangel på styringsutholdenhet. Det vil si evnen til å stå i vedvarende uenighet uten at styringen bryter sammen. Fragmenteringen på borgerlig side er et strukturelt vilkår. Problemet oppstår når denne fragmenteringen aktivt forvaltes gjennom offentlig markering fremfor gjennom interne styringsrammer.

Her ligger bruddet med dagens politiske logikk. Et styringsdyktig prosjekt kan ikke bygges rundt felles seire alene. Det må bygges rundt en felles aksept for tap. Uten denne aksepten blir enhver uenighet et eksistensielt spørsmål, og styring umulig. 

Skal borgerlig side være et reelt alternativ, må prosjektet forankres i målet om en stat som er rimeligere å styre.

Shane Christian Matheson

Borgerlig splittelse

Den største utfordringen på borgerlig side er ikke mangel på politikk, men avstanden mellom partier som må kunne styre sammen. Venstre krever kraftige avgiftsøkninger for å nå klimamålene for 2030, mens Fremskrittspartiet har kutt i bensin og dieselavgifter som et absolutt kjernevelgerløfte.

Dette er ikke taktiske uenigheter, men uttrykk for ulike verdisyn. Skal disse partiene inngå i samme regjering etter 2029, må slike konflikter avklares før maktovertakelse. Det forutsetter at partiene øver på styring i opposisjon, og etablerer kompromisser de faktisk kan leve med, også når de taper.

Borgerlig side må gjøre det få partier gjør frivillig: Enes om at uenigheten er varig, og organisere styringen deretter. Konflikter innen klimapolitikk, energivalg og bruk av offentlige midler må avklares før regjeringsdannelsen, ikke brukes som løpende symbolske slagmarker i offentligheten.

I denne sammenhengen fungerer partiprogrammene ofte mer som hinder enn som styringsverktøy. Programlogikken er additiv; alle vil ha mer av alt. Styring i årene fremover krever det motsatte: Bevisste negative valg, der noen ambisjoner aktivt nedprioriteres for å sikre faktisk gjennomføring. 

Felles aksept for tap

Skal borgerlig side være et reelt alternativ, må prosjektet forankres i målet om en stat som er rimeligere å styre. Dette handler ikke om symbolske kutt, men om systematisk prioritering og produktivitet. En stat som er mindre kostbar å drifte, frigjør både kapital og arbeidskraft til verdiskaping.

Velgerne etterspør ikke ideologisk renhet, men funksjonell politikk. De er mindre opptatt av hvem som får rett, enn av om staten faktisk virker. Alternativet til protestlogikken er disiplin. Ikke konsensus om alt, men felles aksept for tap.

Dersom de borgerlige partiene ikke fremstår samstemte om veivalget under valgkampåpningen vinteren/våren 2029, kan de glemme velgernes tillit. Veien til regjeringskontorene går ikke gjennom populistiske utspill i 2026, men gjennom evnen til å ta de smertefulle nederlagene nå. De må lære å tape internt før de får lov til å styre landet. Og det arbeidet må starte nå. 

Velgerne etterspør ikke ideologisk renhet, men funksjonell politikk.

Shane Christian Matheson