Bror K. R. Tandberg: Joda, et uavhengig klimaråd vil være bra for Norge

Nylig skrev NRK om hva norske politikere tenker om et klimaråd i Norge. I saken kom det fram mange misforestillinger om klimaråd. Jeg har forsket på klimaråd det siste året og skrevet masteroppgave om den danske utgaven. Her er fem oppklarende knagger og et tankekors.

Knagg 1: Et klimaråd er ikke bare enda et råd. Et klimaråd er nedsatt av regjeringen, helst hjemlet i klimaloven, med midler og mandat til å følge med på regjeringens klimapolitikk. Et klimaråd har typisk en fast rolle i et årshjul der rådet, på faglig grunnlag, vurderer om regjeringens tiltak er tilstrekkelige for å nå klimamål og internasjonale forpliktelser. I norsk kontekst ville det være naturlig å etterse regjeringens utslippsbudsjett, den såkalte «Grønn bok». Der hvor regjeringen selv hevder budsjettet viser hvordan Norge skal nå klimamålet i ikke-kvotepliktig sektor, vil et klimaråd se på realismen i beregningene. Regjeringen er forpliktet til å ta dette innover seg og justere tiltakene deretter. Se for deg en GPS i frontruta. GPSen styrer ikke kjøretøyets fremdrift, men den er både støttespiller for regjeringen og faglig autoritet som forteller alle i den norske bilen om vi er i rute.

Knagg 2: Et klimaråd er en vaktbikkje. Hvis klimarådet kommer frem til at regjeringen har gjort en god jobb, vil det styrke regjeringens troverdighet og bidra til felles forståelse om effekten av ulike tiltak. Men dersom klimarådet finner det motsatte, vil regjeringen bli nødt til å skru opp innsatsen for å nå målene. Er det ikke faglig grunnlag for å hevde at tiltakene er tilstrekkelige, kan vi ikke akseptere at regjeringens ord får stå uimotsagt. Da gjøres vitenskapelige beregninger om til politikk, og så er det opp til Natur og Ungdom eller MDG å tale fagfolkenes sak.

Knagg 3: Et klimaråd er uavhengig. Selv om Miljødirektoratet legger fram forslag til tiltak og har mye fagkompetanse, har det verken mandat eller uavhengighet til å være en vaktbikkje. Teknisk beregningsutvalg for klima er et metodeutvalg, det uttaler seg ikke om politikk. Interesseorganisasjoner vil heller ikke bli ansett som nøytrale, og forskere har ikke tid. Verken Riksrevisjonen eller offentlige utvalg har som oppgave å gjøre gjentatte vurderinger. Det må være avsatt midler og nedsatt mandat for å gjøre jobben som skal hjelpe regjeringen med å overholde sitt eget klimamål. 

Er det ikke faglig grunnlag for å hevde at tiltakene er tilstrekkelige, kan vi ikke akseptere at regjeringens ord får stå uimotsagt.

Bror K. R. Tandberg
Vestlandsforskning

Knagg 4: Et klimaråd blir værende når regjeringen går. Det skal ikke ta hensyn til meningsmålinger eller valgperioder, men i stedet tenke langsiktig. På den måten kan et klimaråd bidra til forutsigbarhet i klimapolitikken, også for næringslivet. Selvsagt er det usikkerhet knyttet til klimaspørsmål, et klimaråd vil neppe hevde noe annet. I likhet med i Norge har den danske regjeringen foreslått å blande inn mer biodiesel i drivstoffet. På tross av at det er en viss faglig diskusjon rundt effekten av biodiesel, har det danske klimarådet vært ute og advart mot å gjøre dette. Det er et problem hvis regjeringen gjemmer seg bak en faglig diskusjon for å kunne fortsette som før. Også i store spørsmål, som elektrifisering av sokkelen og satsing på blå hydrogen, vil det være nyttig med en faglig, utenforstående og helhetlig vurdering av om dette er en god idé.

Knagg 5: Et klimaråd må tilpasses en nasjonal kontekst. Det finnes vitenskapelige og uavhengige klimaråd i ni europeiske land, alle med litt ulik innretning. Det er både krevende og for tidlig å måle om klimarådenes eksistens har redusert utslipp i de respektive landene, men vi må handle nå og kan ikke vente til vi vet effekten med sikkerhet. Samtidig antyder litteraturen at klimaråd spiller en rolle i klimapolitiske debatter. Der hvor Danmark har kuttet utslippene med 50 prosent siden 1990, har vi kuttet 5. Så hvorfor nekter vi å se til andres løsninger og insistere på å være annerledes?

Tankekors: Det er ingen hemmelighet at norsk klimapolitikk er dominert av sterke oljeinteresser. I fjor sommer opprettet daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide «Rådet for rettferdig omstilling av arbeidslivet» med representanter kun fra arbeids- og næringslivet. Senere opprettet regjeringen også partnerskaper med næringslivet etter dansk modell, noe ett av mine danske intervjuobjekter omtalte som «en offentlig lobbyist spis-så-mye-du-vil-buffé». At både arbeids- og næringslivet er tydelig påvirket av fossile interesser, er veldokumentert. Et klimaråd i Norge vil kunne løfte debatten som nå foregår på bakrommet fram i lyset.

Et klimaråd kan ikke være noen hvilepute, for vi trenger handling nå. Det er neppe det eneste vi har bruk for i norsk klimapolitikk, men et klimaråd vil bidra til å rydde i og fremskynde den norske klimadebatten. Klimautvalget etterspør en struktur på klimapolitikken som sørger for kontinuerlig fremgang. Så hvis vi ikke skal ha et klimaråd, hva skal vi så ha?