Civita-økonom: Tillit og fremtidstro blir viktigere når verden blir farligere

Pessimismens ringvirkninger

De pessimistiske spådommene dominerer nå stemningen i inn- og utland. Uansett i hvilken grad fremtidspessimismen gjør seg gjeldende, er det god grunn til å puste dypt og erkjenne at pessimismen ikke utgjør en nøytral faktor i bestemmelsen av fremtiden. Den kan ende i fatalisme og bli en selvoppfyllende profeti.

Den allmenne pessimismen bygger på den antakelsen at eksisterende negative trender bare vil fortsette, eller til og med forsterkes. Det som allerede har blitt verre, vil med andre ord fortsette å bli verre. I sin ekstreme form formidler den en følelse av at vi blir slynget inn i fremtiden av uimotståelige krefter, uten at vi har stort vi skulle ha sagt. 

Vi er ikke forhåndsdømt til å mislykkes. Men for å lykkes trengs et minimum av fremtidstro og optimisme.

Lars Peder Nordbakken
Økonom i Civita

Som grunnleggende innstilling til fremtiden utgjør pessimisme, i seg selv, en uavhengig drivkraft i negativ retning, med noen betenkelige ringvirkninger: Den tærer på samfunnets tillitskapital og dermed på samfunnets motstandskraft i møte med nye kriser og rystelser, slik økonomen Markus Brunnermeier har utdypet i boken The Resilient Society (2021). Om mulig verre: I møte med de store samfunnsutfordringene i vår tid fremmer pessimisme en giftig form for «politics of withdrawal», som både fortrenger problemenes eksistens og dernest legger grunnlaget for inngripende panikkhandlinger på et senere tidspunkt, når problemene har fått lov til å akkumulere til bristepunktet.     

Den avgjørende tilliten

Nettopp i en tid som vår, hvor eksterne sjokk kan utløse og forsterke negative trender, kan særlig ett aspekt ved tillit vise seg å bli avgjørende: den allmenne tilliten til samfunnets og økonomiens tilpasningsevne, motstandskraft og evne til fornyelse og innovasjon.

Her er det nærliggende å reflektere over noen aktuelle spørsmål: Hvorfor taklet liberale demokratier og markedsøkonomier koronapandemien bedre enn autokratier som Russland og Kina? Hvorfor viste globaliseringen seg å være helt kritisk i arbeidet med å forsyne verden med effektive vaksiner på rekordtid? Hvorfor brøt ikke globaliseringen sammen i møte med Trumps handelskriger og flere forstoppelser i verdens forsyningskjeder? Og hvorfor blir det stadig tydeligere at liberale demokratier, med sitt samspill mellom offentlig bevissthet, responderende politikk og åpne markedsprosesser, ligger an til å mestre klimaomstillingen langt bedre enn konkurrerende samfunnssystemer? 

Det er opp til oss alle å bestemme hvordan fremtiden faktisk kommer til å bli.

Lars Peder Nordbakken
Økonom i Civita

Kilder til fremtidstro   

Den siste innlederen på NHOs årskonferanse var den svenske gründeren av Spotify, Daniel Ek. Han sa ting på en annen måte enn alle andre. Han mente at entreprenørskap er og blir nøkkelen til å løse de fleste problemer i fremtiden og avsluttet med å etterlyse en sterkere «can-do-holdning». Uttalelsen hadde fungert godt som en forsterker til hovedbudskapet i et intervju med initiativtakeren til World Economic Forum én knapp uke senere. Der ga Klaus Schwab uttrykk for at det han nå fryktet aller mest, var at fremtidspessimismen fikk for stor plass.  

De hadde egentlig det samme underliggende poenget: Vi er ikke forhåndsdømt til å mislykkes. Men for å lykkes trengs et minimum av fremtidstro og optimisme, som en avgjørende forutsetning for å utvikle en sterkere «can-do-holdning» i samfunnet – i stort og i smått.

Et godt sted å begynne er å intensivere vårt aktive engasjement for å beskytte, forsterke og fornye de institusjonene som åpner for et mangfold av initiativ til forbedringer: det liberale demokratiet og en dynamisk markedsøkonomi, omgitt av en regelbasert internasjonal orden.

Det har skjedd før. Det kan skje på nytt. Det er opp til oss alle å bestemme hvordan fremtiden faktisk kommer til å bli. Historien lever videre. Verden går neppe under i 2024.