COP30 må bli vendepunktet der verdenssamfunnet handler i solidaritet

Verdens ledere er nå samlet i Brasil til COP30, et møte som blir en prøvestein for hele Parisavtalen. Klimatoppmøtet må levere rettferdige og forpliktende beslutninger som setter menneskers verdighet, sosial rettferdighet og vår felles jord i sentrum.

For det første må hvert enkelt lands ambisjoner heves. Landenes nasjonale klimamål (NDC-er) er altfor svake til å nå 1,5-gradersmålet, viser en ny FN-rapport. Gapet mellom løfter og handling er et moralsk og politisk svik – særlig overfor de mest sårbare. Vi forventer derfor at COP30 må resultere i en troverdig global plan for å øke ambisjonene og sikre at gjennomføringen faktisk skjer, og at den er i tråd med prinsippene om rettferdighet og det felles beste.

For det andre må det komme på plass en rettferdig klimafinansiering. Klimafinansiering er ikke veldedighet – det er et spørsmål om rettferdighet. De rikeste landene, som historisk har stått for størstedelen av utslippene, har ikke bare et moralsk ansvar, men har også forpliktet seg juridisk i for eksempel Parisavtalen, til å bidra til at utviklingsland kan tilpasse seg og redusere egne utslipp. Dette innebærer at finansieringen må være ny, tilstrekkelig og basert på tilskudd, ikke lån som øker gjeldsbyrden. 

Norge må bruke sin stemme og sine midler til å sikre at ord blir til handling.

Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær, Caritas Norge

I lys av dette, er Norges varslede bidrag til et nytt fond for regnskogbevaring («Tropical Forest Forever Fund») med opptil 30 milliarder kroner, både viktig og riktig. Men dette skulle samtidig bare mangle. Som et rikt land med høye utslipp og klare forpliktelser under Parisavtalen, er det vårt ansvar å bidra rettferdig til klimafinansiering.

Viktig vendepunkt

For det tredje må vi få en plan for klimatilpasning som må være konkret og rettferdig. Det handler om å styrke motstandskraften i lokalsamfunn som trues av tørke, flom og matsikkerhetskriser, og om å sikre at finansiering, teknologi og kunnskap når frem til de som trenger det mest. Caritas Norges erfaring fra Colombia med å styrke småbønders motstandskraft, er at dette virker, særlig når lokale aktører sitter i førersetet. Innsatsen og ressursene til dette må økes betydelig.

For det fjerde må COP30 gjøre fremskritt på tap og skade. Det er uakseptabelt at det historiske Loss and Damage-fondet, vedtatt på COP28, fortsatt står tilnærmet tomt. Millioner av mennesker mister allerede livsgrunnlaget sitt til flom, tørke og ekstremvær – uten støtte. COP30 må sørge for at støtten går direkte til de berørte lokalsamfunnene, uten tungt byråkrati. Samtidig må land som har forårsaket størst utslipp ta et tydelig ansvar. Dette er et spørsmål om moralsk ansvar og global solidaritet, og om rettferdighet for dem som allerede betaler prisen for en krise de ikke har skapt.

Klimakrisen er ikke et fremtidig problem, men en nåværende urett. COP30 må bli vendepunktet der verdenssamfunnet handler i solidaritet og i tråd med den moralske forpliktelsen vi alle har overfor vår felles jord. Norge må bruke sin stemme og sine midler til å sikre at ord blir til handling – for nåværende og fremtidige generasjoner.