Delta fører likelønnskampen på gal arena

Faktorenes orden er ikke likegyldig. Å vite hva som fører til hva – årsakssammenheng eller «kausalitet» - er ikke det samme som samvariasjon eller sammenfall. Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er i seg selv ikke bevis på usaklig forskjellsbehandling, men kan i stedet vitne om individuelle valg og nedarvede kjønnsrollemønstre knyttet til utdanning, yrke og arbeidstid og rollefordeling på hjemmebane, så vel som prioriteringer blant fagforeninger som forhandler for deg eller forskjellig lønnsevne mellom sektorer. Dersom det er et mål å utligne kjønnsforskjellene, så er det primært der man må legge inn kruttet.  

Viktig å skille snørr og bart

Lønn er dessuten ikke det samme som inntekt. Inntektsforskjeller oppstår som konsekvens av lønnsforskjeller, men også skatter, avgifter og subsidier. Virksomheter – enten de er statlige, private eller kommunale – må lønne etter evne og innrette lønnspolitikken sin med utgangspunkt i det som er virksomhetens behov og tåleevne. Det gjelder både nivå og fordeling blant grupper og individer. Regjering og Stortinget har ansvaret for inntektspolitikken. 
 
Jeg opplever debatten som Delta inviterer til som viktig, både for hvordan vi innretter samfunnet, for virksomhetene og den enkelte. Nettopp derfor mener jeg det er viktig å skille snørr og bart – skille mellom kausalitet og samvariasjon og deretter diskutere årsaker, adressere målkonflikter og så peke på hvem som har og bør ta ansvar. 
 
Hvis Delta mener det er riktig å drive lønnsutjevning på tvers av fulltid/deltid, så er det en kamp de må ta i tarifforhandlingene med KS, staten ved arbeidsgiverpolitisk avdeling i DFD, Spekter og andre. Eller forfølge rettslig, med EU-retten i baklomma, om de mener det er klokt.  

Hvis Delta mener man skal ha lønnsutjevning på tvers av sektorer, så krever det andre og politiske tiltak. Dette kan være lønnslov, statlig inngripen i den frie forhandlingsrett og andre ting som blir krevende opp mot både internasjonale konvensjoner og antakelig også partenes egne ønsker. 

Hvis det Delta egentlig ønsker er å angripe og gjøre noe med er inntektsforskjeller, så er det også politikerne som er riktig adressat, hvor prioriteringene bør gjøres helhetlig og målrettet, og med respekt og åpenhet om interessemotsetninger og dilemmaer som slike tiltak vil medføre.  

Utenfor forhandlingssystemet

En slik inntektsdebatt kan inkludere: 

• Progressive skattemodeller, det vil si hvor mye vi skal skattelegge de som av forskjellige årsaker tjener mye opp mot dem som tjener mindre
• Barnetrygd og gratis SFO, det vil si hvor mye og hvordan vi subsidierer barnefamilier for at foreldre og særlig kvinner skal prioritere lønnet arbeid
• Differensiering av studiestøtte, for å gjøre det mer attraktivt å velge utdanninger med stor samfunnsverdi, høy etterspørsel og gjerne også hvor virksomhetene har lav lønnsevne 

Men det kan også indirekte påvirkes gjennom for eksempel å legge en øvre begrensning på kommunenes låneopptak, for på den måten å bremse lokalpolitikere, som bruker penger de ikke har per i dag, men må lånes, og på den måten skaper problemer for kommunal drift og lønnsevne i morgen.  

Poenget er at alt dette skjer utenfor forhandlingssystemet, og utenfor den frie lønnsdannelsen som skjer på virksomhetsnivå.  

De fleste av oss unner mer til alle, også de gruppene som Delta representerer. Problemet oppstår når man må prioritere grupper opp mot hverandre og hvor den ene gode saken brytes med den andre. Mer til alle betyr lavere konkurranseevne, arbeidsplasser som settes i fare, kommunal fattigdom og høyere rente for alle – både den enkelte, kommuner, helseforetak og virksomheter i privat sektor, og hvor rente og høyere arbeidsledighet vil gå mest ut over de svakeste i samfunnet.  

Det er der nøtta ligger.