Den mye omtalte Draghi-rapporten har to sider

Først litt om Draghi

Litt spøkefullt sies det i EU-kretser at Italia er kjent for dårlig økonomi, men har flinke økonomer. Den mest kjente, økonomiprofessoren fra Firenze, står altså bak rapporten som bærer hans navn. Han har også en kollega som begikk en tilsvarende rapport for EU i 2010 – Mario Conti – og en nå samtidig – Enrico Letta – som mye dublerer hans egen.

Draghi fikk etablert sin første heltestatus da han i 2012 med tøyede EU-regler «løste» den akutte Euro-krisen. Hans rapport nå har en imponerende bredde og oversikt over viktige problemstillinger. Bredden er viktig, siden EU-kommisjonen er mye mindre av en utredningsinstitusjon i den løpende politikken målt mot enkeltregjeringer og OECD. EU-grepet for viktige utfordringer blir da å gi oppdrag til autoriteter av Draghis format, som så i sin tur synes å operere i samklang med liknende analysearbeid i OECD, IMF og WTO. 

Teksten har liten refleksjon over hvor blandet EU er.

Stein Reegård
Samfunnsøkonom

Kort om hovedområder for forslag

Draghis hovedhensikt med forslagene er å gi EU mer dynamikk og satsing på stordrift, bredde og dybde; det vi kan kalle en slags «dristig skalaideologi». Selv om det i tallrike EU-dokumenter, f.eks. The single market strategy, flagges under positive begreper som «bedre konkurranseevne», eller «effektivisering» og «forenkling» av grensepassering for økonomiske aktiviteter, vil enkeltforslagene møte adskillig motstand.

Skepsisen er allerede i gang på tre hovedområder når det gjelder grenseflate og samvirke mellom finans og andre næringsregler (på skatt, konkurs, annen kapital- og foretaksorganisering) når man som Draghi ser EU under ett:

• Lemping av viktige og ganske nylig vedtatte datareguleringer, nå mer tilpasset IT-selskapers ønsker (se kritikk i Brugels Efficiency and distribution in the European Union’s digital deregulation push)
• Mer næringslovgiving på tvers, som i USA. I Draghis Rimi-foredrag i august 2025 ble det formulert som: «We have ways to do so — for example, with the “28th regime” operating above the national level» (Tallet 28 til forskjell fra 27 enkeltvise, som i dagens medlemsland)
• Mer USA-lik finanssektor; mer på tvers og med «friere» regler; som katalysator og pådriver for teknologi- og IT; og mer flernasjonalt eierskap 

Draghi-rapportens mest beskrevne og tyngst profilerte forskjell på USA og Europa ligger her. Likevel sammen med en åpen erkjennelse av at nedbygging av bank og finansregulering var en hovedårsak til USAs, og senere Europas, finanskrise i 2008.

Det er forståelig at Draghi og kolleger er opptatt av USA (og Kinas) alvorlige forsprang/dominans på teknologi, IT/AI. Og det virker plausibelt at dette har med størrelse og risikovilje å gjøre. Men det er i tillegg til sårbarheten, langt derfra til å gjenskape den samme stordrift og risikomestring i EUs dypt nedarvede mangfold (antydet i en spalte i Altinget) gjennom å etterlikne et delstatssystem som det USA har.

Teksten har liten refleksjon over hvor blandet EU er, og at særlig nordiske land gjør det mye bedre på de sentrale samfunnsøkonomiske indikatorer enn USA. Like høy inntekt og samlet produktivitet, men høyere sysselsetting og mye mindre sosial ubalanse. Og mest slående langsiktig sett: robusthet i mye bedre statsfinanser. USAs «vellykkethet» er her i EU-sammenlikning bare bedre enn for Italia og Hellas og like svak som Frankrikes. I kraft av sin størrelse kan nok USA bære ekstra mye, men fallet kan bli stort om boblene først sprekker. 

Det er forståelig at Draghi legger mindre vekt på Norden enn USA. Men kun 4 sider mot 400 sider kan virke snaut.

Stein Reegård
Samfunnsøkonom

Nordisk alternativ var nevnt, men mye glemt

Det er forståelig at Draghi og en gryende «Washington-konsensus» legger mindre vekt på Norden enn USA. Men kun 4 sider mot 400 sider kan virke snaut. Uoppmerksomheten er dog ikke total. På to områder utpekes Norden som ledende:

• De brede kollektive tjenestepensjonene i Danmark og Sverige utpekes som unike styrker særlig for kapitaldannelse (uten å nevne det enda mer markerte systemet i Finland)
• Systemet for livslang læring i Finland trekkes derimot fram i et sentralt kapittel om kompetanse.

Her underspilles imidlertid den nordiske modellens bredere rolle for arbeid og næringsliv. Særlig nordisk kollektiv pensjonskapital har en dyp bakgrunn i trepartsorganiseringen som både USA og EU-land mangler. Det er ikke noe man kan «slå av og på» bare som et finansmarkedstema. Nordiske særtrekk har også parallelle dimensjoner for andre deler av samfunnsøkonomiens sosiale balanse og omstillingsevne som ikke blir nevnt.

Rapportens forståelige, men like fullt viktige mangel, er altså generaliseringen ut fra et EU-gjennomsnitt. Draghi gjør jo ikke direkte statistikkfeil av «Bech Holte-type». Men flere har antydet at han er litt taktisk i sine sammenlikninger. Dermed «svartmales» EU også en smule i sammenlikning med USA og Kina (se f.eks. Sieps eller Bruegel).

Og ikke minst underspilles den nordiske modellen på lønnsområdet. Det er også et spennende spørsmål om Draghi selv har tro på sine egne løsninger, eller om det mye er ment som et mulig pådriv for å løse litt opp i de mest fastlåste europeiske økonomier.