Det er fortsatt håp i hengende snøre for klimaet

Klimapause

Det er ikke bare EUs klimadiplomatiske troverdighet som står på spill. Enda viktigere er signalene til markedene. Dersom EUs Grønne giv vakler på oppløpssiden, undergraves forutsigbarheten for bedrifter som satser tungt på fornybar energi, batteriproduksjon, hydrogen og annen grønn industri. Svekket momentum kan bety forsinkede investeringer, høyere kapitalkostnader og redusert innovasjonstakt. 

Med en tysk økonomi i stagnasjon og et klimabudsjett som ennå ikke har gitt effekt, frister det å dempe tempoet.

Paal Frisvold
EU-rådgiver og miljøpolitiker (MDG)

Motstanden mot Kommisjonens forslag kommer ikke bare fra de tradisjonelle klimaskeptikerne Polen og Ungarn. Nå har også Frankrikes president Emmanuel Macron tatt til orde for å «sette klimapolitikken på pause» med henvisning til kostnader for industri og arbeidsplasser. Det samme har Tysklands forbundskansler Friedrich Merz argumentert for. Med en tysk økonom i stagnasjon og et klimabudsjett som ennå ikke har gitt effekt, frister det å dempe tempoet. Allikevel bærer Macron og Merz’ manøvrering preg av innenrikspolitisk taktikk mer enn et reelt brudd med EUs langsiktige klimakurs.

Interessant nok uttrykte land som Italia, Sverige, Finland, Belgia, Tsjekkia, Østerrike, Slovakia og Nederland – flere med populistiske og klimaskeptiske regjeringskoalisjoner – klar støtte til 90-prosentmålet under miljørådsmøtet. Uenigheten handler primært om virkemidler og fleksibilitetsmekanismer: bruk av kvoter fra det globale sør (Artikkel 6), mekanismer for måling av karbonopptak, revisjon av kvotemarkedet og anerkjennelse av teknologinøytralitet. Dilemmaer det danske EU-formannskapet beskriver godt i diskusjonsnotatet her.

Grunn til forsiktig optimisme

Et nøkkelspørsmål er hvordan klimavedtaket nå skal fattes. Skal EUs toppledere bli enige, kreves enstemmighet, hvor Polen og Ungarn vil tvinge frem utvanning og svekkelse. Polen har allerede foreslått å redusere 2040-målet til 83 prosent. De ønsker også å skjerme forsvarsindustrien fra klimakrav. Klimakommissær Wopke Hoekstra gjorde det allikevel klart at 2040-målet formelt skal vedtas i miljørådet – det vil si av Ministerrådet for miljø, og da med kvalifisert flertall. Det betyr at forslaget trenger støtte fra minst 16 land som representerer 65 prosent av EUs befolkning.

Et nøkkelspørsmål er hvordan klimavedtaket nå skal fattes.

Paal Frisvold
EU-rådgiver og miljøpolitiker (MDG)

For næringslivet handler dette om mer enn politikk. Det handler om å vite hvilke rammevilkår som gjelder de neste 10–15 årene. Usikkerhet kan bremse investeringer i fremtidens energi- og klimateknologi og svekke Europas konkurranseevne i kappløpet mot Kina og USA, slik Draghi-rapporten har løftet frem.

Likevel er det grunn til forsiktig optimisme. Målet er å kombinere høye klimakutt med sterkere industristøtte. EUs toppledere forventes å bevilge økte midler til virkemiddelapparatet som EUs Innovasjonsfond, Ren industri-pakken og etablering av en ny bank for avkarbonisering av industrien. Likeledes oppmyking av statsstøttereglene som vil tillate høyere statlig støtte, les subsidier. Det vil gi europeisk industri insentiver til å støtte gjennomføringen av den krevende omstillingen.

I forhandlinger mellom så mange EU-land, enten på toppleder- eller ministernivå, spiller Europakommisjonen og det ambulerende formannskapet sentrale roller. I inneværende periode leder Danmarks statsminister Mette Fredriksen forhandlingene i Det europeiske råd sammen med rådspresident Antonio Costa. Med på laget har de den danske energikommissær Dan Jørgensen, kjent for sitt ambisiøse klimaengasjement. Det er svært erfarne og dyktige EU-forhandlere som nyter stor respekt blant sine EU-kollegaer.

Så når stats- og regjeringssjefene møtes i slutten av oktober, er det fortsatt et håp i hengende snøre – for klimaet, for Europas industri og for investorene som satser på den grønne omstillingen. Vi må bare smøre oss med tålmodighet.