Eivind Trædal: 2020-tallet kan gi grønn polarisering

Dette debattinnlegget er skrevet av Eivind Trædal i rollen som gruppeleder for MDG i Oslo.

--- 

Den dominerende fortellingen i norsk klimapolitikk er i ferd med å kollapse. I Norge har de store partiene i over 30 år forsøkt å opprettholde en fortelling om at det er mulig å være et grønt foregangsland samtidig som vi er stadig mer avhengige av olje- og gasseksport, og åpner stadig flere havområder for oljeutvinning. I møte med den pågående energikrisa, og det voksende gapet mellom klimamålene og de faktiske klimautslippene, har flere politikere gitt opp denne illusjonen, og gått åpent ut og sagt at klimamålene må skrotes. Hva skjer da?

Å skrote klimamål er for så vidt ikke noe nytt i norsk historie. Norge var verdens første land til å vedta en målsetting om å stabilisere og deretter kutte klimautslippene våre, allerde i 1989 satte vi oss et mål for år 2000. I årene etterpå har tidsfristene kommet og gått, og utslippene enten økt eller stått mer eller mindre på stedet hvil. Allikevel hadde man i det minste et fikenblad av troverdighet, ved at regjeringen kunne vise til at Norge kunne kutte utslipp i utlandet gjennom klimakvoter. Nå skuer vi mot 2030, vel vitende om at vi ikke er i nærheten av å gjennomføre den omstillingen som må til for å komme i mål, og uten mange troverdige måter å fraskrive oss ansvaret for egne utslipp.

Samtidig blir klimaendringene stadig mer synlige rundt oss. Denne sommeren har Europa vært rammet av en ekstrem hetebølge og tørke som har skapt store problemer for landbruket og fått elver til å renne nesten tørre. Hetebølger og tørke har rammet Kina, Afrikas horn og USA. I Pakistan har en flom rammet en tredjedel av landet. Det er helt i tråd med noen av de mest skremmende advarslene vi har fått fra klimaforskerne. Klimaendringene blir mer synlige, det samme gjør mangelen på handling.

Radikaliseringen er i gang

For første gang opplever jeg som MDG-er at det er mange som mener også vi er for veike, og går til direkte aksjon. Etter fjorårets utgivelsen av boka «How to blow up a pipeline» av professoren og aktivisten Andreas Malm, har klimasabotasje blitt omfavnet av enkelte miljøaktivister. Aksjonsgruppa «Tyre extinguishers» har slått til mot SUV-er på Oslos vestkant, ved å tømme lufta ut av dekkene deres.

At «klimasabotasje» vokser fram som en akseptabel aksjonsform, viser at radikaliseringen allerede er i gang

Eivind Trædal
Bystyremedlem i Oslo og gruppeleder for MDG

I Storbritannia og Tyskland har aksjonsgruppen «Just stop oil» sjokkert verden ved å kaste tomatsuppe og potetmos på kunstskatter av Van Gogh og Monet, riktignok uten å gjøre nevneverdig skade, siden bildene er bak glass og ramme. Heldigvis ser vi at aksjonene er fredelige og ikke-voldelige. Men at «klimasabotasje» vokser fram som en akseptabel aksjonsform, viser at radikaliseringen allerede er i gang.

Dette går inn i en lengre trend: den etablerte miljøbevegelsen klarer ikke å fange opp det sterkeste klimaengasjementet. Norges relativt store flora av miljøorganisasjoner som Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, Fremtiden i våre hender, Greenpeace, Besteforeldrenes klimaaksjon, barnas miljøorganisasjon Miljøagentene, samt stiftelser som Zero og Bellona har fått selskap med Extinction rebellion, og mer kampanjepregede aksjoner som Klimabrølet og Fridays for future.

Sivil ulydighet har lenge vært et etablert og akseptert virkemiddel i store deler av miljøbevegelsen, men det er et vanskelig og drastisk virkemiddel, som man må være forsiktig med. Slike aksjoner er kun effektive hvis de øker sympatien for saken. Klimasabotasje har vi sett i liten grad, og er ikke omfavnet av miljøbevegelsen. En mer fragmentert miljøbevegelse med flere aksjonistiske grupperinger, øker sjansen for at vi får flere aksjoner som kan gjøre mer skade enn nytte på klimasaken.

Kan vi bidra til mer polarisering

MDG har både fått kritikk og tatt selvkritikk for å være for krasse og polariserende, men jeg savner av og til en anerkjennelse av at denne saken vil bli mer polariserende jo flere år som går. Hvert tapte år bringer oss lenger fra målet, og øker frustrasjonen og desperasjonen. Hvordan skal man for eksempel ta innover seg kunnskapen om at absolutt ingen nye olje- og gassfelter er forsvarlige i et klimaperspektiv, uten å framstå polariserende i Norge? Dette blir stemplet som et radikalt og uansvarlig standpunkt her til lands, men det er konklusjonen både til FNs generalsekretær og det internasjonale energibyrået. En fersk gjennomgang av alle mulige veier til 1,5-gradersmålet stadfester nok en gang at det ikke finnes rom for noe mer fossil energi hvis vi skal forhindre enda farligere klimaendringer, og FN varsler at vi er på vei mot 2,5 graders oppvarming av kloden. De katastrofene vi ser rundt oss i dag, skjer på en planet som er 1,2 grader varmere.

MDG, andre miljøengasjerte partier og miljøbevegelsen kan forholde oss til dette ved å melde oss ut av det «gode selskap», og innta standpunkter som oppfattes som polariserende. Det er, inntil videre, det MDG har valgt å gjøre. Vi vet at det er upopulært å si at oljenæringen skal fases ut, men hvis ikke vi sier det, hvem skal si det da? Alternativet ville være å akseptere en fortelling om at det som er nødvendig ifølge fagfolkene, er politisk umulig, og ta de seirene vi kan få som et litt mer pragmatisk og litt mindre utålmodig grønt parti.

Vi vet at det er upopulært å si at oljenæringen skal fases ut, men hvis ikke vi sier det, hvem skal si det da?

Eivind Trædal
Bystyremedlem i Oslo og gruppeleder for MDG

Men dermed ender vi trolig også opp med å etterlate et politisk tomrom som kan bli fylt opp av andre, mer radikale grupper utenfor det partipolitiske landskapet. Denne spagaten er kjent fra mange politiske bevegelser. For min del er det åpenbart at vi ikke kan la være å ta konsekvensene av klimaforskningen.

Og her er paradokset: ved å forsøke å ikke være "polariserende" i øynene til en politiker for AP eller Høyre, eller en lederskribent i en Schibsted-avis, så kan vi bidra til mer polarisering. Hvis det å stemme i valg eller delta i et parti som MDG føles som en fruktesløs legitimering av et handlingslammet demokratisk system, så vil andre former for aktivisme føles mer meningsfullt.

Ligger et ansvar på partier som hevder de mener alvor

Denne polariseringen er langt fra ensidig. Energikrisen har blant mange blitt misbrukt til å dyrke fram en slags dolkestøtslegende om miljøbevegelsen, der «det grønne skiftet» er årsaken til at Europa sliter med mangel på energi. Dette til tross for at det absolutt ikke er miljøbevegelsen som har kjempet for at Europa skulle gjøre seg mer avhengig av gass. Enkelte, som tidligere journalist i Finansavisen og nåværende spaltist i Nettavisen Kjell Erik Eilertsen har på twitter tatt til orde for at klimaaktivster skal stilles for en «Nürnbergdomstol». At det finnes et utbredt hat mot MDG og miljøbevegelsen i enkelte miljøer, trenger knapt å dokumenteres. Jeg hadde selv ikke trodd at jeg skulle oppleve å måtte få følge av PST-vakter på familietur i Østmarka for vår egen sikkerhets skyld da jeg først stilte til valg som lokalpolitiker.

På mange områder i politikken hjelper det å ta tiden til hjelp, men på klimafeltet jobber klokka alltid mot oss

Eivind Trædal
Bystyremedlem i Oslo og gruppeleder for MDG

Jeg mener stadig partipolitisk engasjement og mobilisering i valg er det mest effektive en klimaaktivist kan gjøre. Langt mer effektivt enn å kaste suppe eller tømme bildekk. Men hvis flertallet av partiene i Norge fortsetter å ignorere, eller i verste fall fordømme og latterliggjøre dette standpunktet, som er basert på solid forskning, så vil det trolig også bety en mer radikalisert grønn ytterfløy. Her påligger det et ansvar ikke bare hos de mest miljøengasjerte partiene, men også hos de partiene som stadig hevder at de mener alvor med å kutte klimautslipp i tråd med våre internasjonale forpliktelser, som tross alt er i flertall på Stortinget.

Klima- og miljøsaken vil bli en mer og mer polariserende sak i Norge jo større spriket mellom oljebransjens krav og klimaforskningens konklusjoner blir. Sånn har det vært lenge. Det finnes ingen kommunikasjonsstrategier som kan trylle bort dette grunnleggende problemet. Det er ikke tilfeldig at det er «just stop oil» som er slagordet til noen av de mest radikale aktivistene. På mange områder i politikken hjelper det å ta tiden til hjelp, men på klimafeltet jobber klokka alltid mot oss. Hvert år gjør problemene større og vanskeligere å løse. Det vil øke temperaturen, både på kloden og i det politiske ordskiftet.