Spaltist:  
Harald Høiback

Fred ble en norsk greie – krig er det andre som driver med

Synet på krig som noe rart og unorsk preger også håndteringen av den materielle militære kulturarven, skriver Altinget-spaltist Harald Høiback.

Den gamle Krigsskolen i Oslo ble oppført rundt 1640 av kansler Jens Bjelke. – Vedlikeholdet av bygget var imidlertid neglisjert gjennom så mange år at Forsvarsdepartementet ikke fant noen kommersielle aktører som ville ha rakkelet, skriver Harald Høiback i dette innlegget.
Den gamle Krigsskolen i Oslo ble oppført rundt 1640 av kansler Jens Bjelke. – Vedlikeholdet av bygget var imidlertid neglisjert gjennom så mange år at Forsvarsdepartementet ikke fant noen kommersielle aktører som ville ha rakkelet, skriver Harald Høiback i dette innlegget.Foto: Tor Erik Schrøder / NTB
Harald Høiback

Du skal være temmelig lommekjent for å finne en statue av en general i Norge. De finnes, men du må vite hvor du skal lete. Mens man i de fleste storbyer i Europa finner majestetiske og sentralt plasserte rytterstatuer, finnes det i Norge kun to av den klassiske typen. Den ene er, ironisk nok, satt opp for å minnes en som beseiret Norge i krig, kong Karl Johan, mens den andre står og minner oss om han som tape slaget ved Stiklestad.

Løsrivelse uten krig er ytterst sjeldent

Det er ikke vanskelig å forklare det militære fraværet fra vår nasjonale selvforståelse. Norge er et av få land i verden som fikk sin endelige selvstendighet, i 1905, uten å løsne et skudd. Løsrivelse uten krig er ytterst sjeldent. Mens andre unge stater i vår nærhet, som Finland og Polen, har generaler som sine landsfedre, i form av Carl Gustav Mannerheim og Jósef Pilsudski, har Norge en veiarbeider, Einar Gerhardsen, og en skipsreder, Christian Michelsen, som vår stats far og bestefar, i tillegg, selvfølgelig, til polfarere og kunstnere av ulike slag.

Trenden ble ytterligere forsterket av Alfred Nobels beslutning om at den komiteen som skulle dele ut fredsprisen skulle velges av det norske Stortinget. Fred ble en norsk greie og spesialitet. Krig er det andre som driver med.

Harald Høiback
Oberstløytnant, professor og forskningssjef ved Forsvarets museer

Trenden ble ytterligere forsterket av Alfred Nobels beslutning om at den komiteen som skulle dele ut fredsprisen skulle velges av det norske Stortinget. Fred ble en norsk greie og spesialitet. Krig er det andre som driver med.

Den militære kulturarven

Synet på krig som noe rart og unorsk preger også håndteringen av den materielle militære kulturarven. Mange av Forsvarets museers magasiner holder en så lav standard at det vil være krevende å finne maken andre steder i Europa. Og det i et land som ellers holder seg med museer i verdensklassen. I Oslo finner vi et av verdens største museer tilegnet én kunstner.

Det nye Munchmuseet kostet nær tre milliarder kroner. En kort tur med sparkesykkel unna finner vi det enda nyere Nasjonalmuseet, som kostet mer enn seks milliarder kroner. Om du orker, kan du ta en kort båttur ut til Bygdøy å se det nye Vikingskipmuseet reise seg, til en prislapp på nær tre milliarder kroner. På kort tid har vi som nasjon brukt mer enn 10 milliarder kroner på museum bare i Oslo kommune.

I lys av dette blir investeringene i den militære kulturarven ganske beskjedne. For eksempel slet Forsvarsdepartementet lenge med å selge den gamle krigsskolen i Tollbugata 10 i Oslo. Det er et av verdens eldste krigsskolebygg og en unik bygning med røtter tilbake til 1600-tallet. Vedlikeholdet av bygget var imidlertid neglisjert gjennom så mange år at Forsvarsdepartementet ikke fant noen kommersielle aktører som ville ha rakkelet.

Et viktig musealt trekkplaster

Om man ønsker å fortelle kommende generasjoner nordmenn om Norges innsats under den kalde krigen og vår plass i Nato, finnes det ingen viktigere gjenstand enn det maritime overvåkingsflyet P-3 Orion. Stående i det flyet kan en museumspedagog levende fortelle om Norge som en maritim nasjon, vårt naboskap med Russland og vår evne til å overvåke enorme havområder i nord. Når flyet nå blir erstattet av P-8 Poseidon gjorde Norsk Luftfartsmuseum seg selvfølgelig klar til å ta imot et av de siste operative Orion-flyene.

Det ville ikke bare bli et viktig musealt trekkplaster, men en av Norges mest ikoniske gjenstander. Skuffelsen på museet var derfor stor da Forsvarsdepartementet meldte at det bebudede flyet likevel ikke skulle bli del av den norske kulturarven, men skal forsøkes selges på det internasjonale bruktmarkedet.

Også på Oscarsborg utspiller det seg for tiden en kulturkamp. At hotelldirektører og reiselivsoperatører ønsker størst mulig avkastning på sine investeringer er helt naturlig. At museumsfolk ønsker å holde unike historiske steder tilgjengelig for allmennheten er like naturlig. Det spesielle i denne sammenheng er at Forsvarsbygg, som er satt til å forvalte de nasjonale festningsverkene, ikke skiller mellom profittmaksimering og museumsdrift. Salg av sukkerspinn og softis sidestilles med forvaltning av nasjonens kulturarv.

At den militære kulturarven i Norge ikke verdsettes på andre måter enn gjennom kroner og ører er dobbelt uheldig.

Harald Høiback
Oberstløytnant, professor og forskningssjef ved Forsvarets museer

At den militære kulturarven i Norge ikke verdsettes på andre måter enn gjennom kroner og ører er dobbelt uheldig. For det første vil de historiene som kan fortelles om Norge mangle et helt sentralt kapittel. Også i fred har Forsvaret og militærmakt vært en viktig del av den norske samfunnsveven og vi overlater derfor de kommende generasjoner et gapende hull i fortellingen om Norge om ikke Forsvaret får en like naturlig del i det museale landskapet som ølboller og abstrakt kunst.

For det andre vil manglende interesse for den militære kulturarven også gå utover kampkraften. Mange synes å tro at bevaring av kulturminner går på bekostning av operativ effekt. Penger som går til å styrke Forsvarets operative evne er tapt for kulturminnevern, og motsatt. Det er en feilslutning.

Skaper rotløshet

Nedbygging av kultur, historie og tradisjon skaper rotløshet, og om vi gjennom ord og handling viser at fortiden ikke betyr noe for oss, har vi heller ingen fremtid verdt å slåss for. Det var derfor den øverste militære sjefen for det norske felttoget i 1940, general Otto Ruge, la så stor vekt på at det som manglet mest i aprildagene 1940 ikke var panservogner eller luftvern, men historiebevissthet.

Det er tre generasjoner siden Norge sist var i krig, men vi trenger ikke å reise langt for å se hva kulturarven betyr for viljen og evnen til å slåss.

Harald Høiback
Oberstløytnant, professor og forskningssjef ved Forsvarets museer

Som Ruge skrev: 

Folk flest, også vi militære, er altfor tilbøielige til å akseptere situasjonen som den er i øieblikket og gå ut fra at den situasjonen blir den endelige, i stedet for å huske på at livet går videre og at situasjonen imorgen alltid vil være en annen enn i dag, og at det derfor ingen grunn er til å miste troen, selv om det går galt i første omgang. Det er det vi lærer av historien. Får jeg igjen noe å gjøre med oppdragelsen av de unge offiserer, vil jeg derfor legge enda mer vekt på studier av historien enn jeg har gjort tidligere.

Det er tre generasjoner siden Norge sist var i krig, men vi trenger ikke å reise langt for å se hva kulturarven betyr for viljen og evnen til å slåss.

I Ukraina slåss de ikke bare for retten til en fremtid, men også retten til en fortid. Det er derfor historieløst, i ordets alle betydninger, når norske myndigheter er mer opptatt av vrakpant og hotellovernattinger enn av vår militære kulturarv.


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00