Fremtiden vinnes ikke i strategidokumenter

Forrige uke var jeg på NOKIOS for å lytte, lære og utfordre. Sammen med sterke ledere og fagfolk i offentlig sektor diskuterte vi hvordan ambisjoner skal omsettes til handling i en ny virkelighet.

Årets tema, «Fra strategi til handling», treffer kjernen i det mange av oss på tvers av offentlig og privat sektor jobber med hver eneste dag; fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Men hvis vi virkelig forstod hva det krevde, hadde vi ikke feilet på de samme mekanismene igjen og igjen. Omstillingsmandatet feiler ikke på ambisjonene, men på evnen til å levere.

Ambisjoner i verdensklasse

Det handler nemlig ikke om manglende ambisjoner. Vi har både store ambisjoner, strategier og piloter, men vi mangler systemer som faktisk tåler den virkeligheten strategiene våre bygger på. 

Vi snakker om tillit, men styrer som om vi ikke stoler på noen.

Mahsa Shams
Leder for strategisk transformasjon i offentlig sektr, Capgemini

Det snakkes om mennesker, kultur og endringsvilje. At samarbeid er nøkkelen, tempoet må opp, og at vi må skalere smartere.

Vi har bygget en offentlig sektor for trygghet, stabilitet og kontroll. Og likevel ber vi den levere fart, fleksibilitet og skalering. Dette skaper utfordringer. 

Sliter med tempo

Det er ikke menneskene som ikke vil. Det er systemet som ikke tåler tempo og taktikk.

Vi snakker om tillit, men styrer som om vi ikke stoler på noen. Vi snakker om tempo, men budsjetterer for forutsigbarhet. Vi snakker om samarbeid, men organiserer for kontroll og stabilitet.

Og i dette gapet dør strategiene i det stille. 

Ny geopolitisk virkelighet

Offentlig sektor er ikke bare tjenesteyter, men også forvalter av samfunnets motstandsdyktighet. Digitalisering skjer ikke lenger i et vakuum. Den skjer i en ny geopolitisk virkelighet der data er makt, der KI endrer maktbalanser, og der tillit har blitt en valuta.

Spørsmålet er derfor ikke bare om vi klarer å levere på strategien, men om vi klarer å beskytte og skalere den i et landskap som endrer seg raskere enn før.

Land som Danmark, Nederland og Singapore lykkes ikke fordi de er smartere enn oss. De lykkes fordi de tør å utfordre styringslogikken, bygge læring inn i strukturen, og lede i det uforutsigbare. Det krever styring som fremmer læring og beslutninger basert på praksis – ikke bare kontroll.

I møte med denne virkeligheten må også vår egen forvaltningskultur tåle et nytt tempo. For uten strukturer som lærer, faller selv de mest ambisiøse strategier sammen under press.