I Norge kalles Afghanistan-krigen offisielt et nederlag. I Danmark har vi politisk berøringsangst

Den «gode allierte»

Rapporten konkluderer med at Norge var en god alliert. Man leverte styrker, spesialkapasiteter, feltsykehus og fredsdiplomati som ga adgang til de innerste kretsene i USA. Små bidrag ga stor politisk gevinst.

Men rapporten føyer til en avgjørende setning: Norge var en «lojal og dels ukritisk medhjelper for USA».

I de avgjørende årene veide forholdet til Washington tyngre enn hensynet til afghanske parter og kvinners reelle deltakelse i fredsprosessen. USA satte rammene – de andre fulgte etter.

Det er nettopp her en dansk utredning også vil gjøre vondt. For hva vil det egentlig si å være en «god alliert»?

Å stemple inn og ut samtidig som USA – eller å bruke sin egen dømmekraft og si ifra når kursen er strategisk eller moralsk uholdbar?

Den norske kommisjonen tør formulere dilemmaet. En dansk Afghanistan-utredning kan ikke med troverdighet unngå å ta stilling til det samme. Vi har vært i nøyaktig samme struktur som Norge – bare med flere falne. 

Vi bør være ærlige om at suksesskriteriet ble så snevert at afghanernes egen sikkerhet og frihet falt ut av synsfeltet.

Morten Kromann
Dansk Afghanistan-veteran

Terrortrusselen

Det andre målet – å forhindre at Afghanistan igjen skulle bli arnested for internasjonal terror – vurderes som «langt på vei oppnådd». Det har ikke siden 2001 vært dokumenterte terrorangrep som entydig kan spores tilbake til afghansk territorium. Sett fra Vesten ligner det en suksess.

Men suksessen hviler på en svært snever målestokk. Med Doha-avtalen aksepterte USA Taliban som kontraterror-partner. Taliban ble plutselig en «nyttig del» av måloppnåelsen. Så lenge det ikke utføres angrep mot Vesten fra afghansk jord, kan man hevde at målet er nådd – uansett hva som skjer med afghanerne selv. 

Samtidig beskriver den norske rapporten Talibans maktovertakelse som et «dramatisk tilbakeskritt» for befolkningen, med omfattende innskrenkninger av jenter og kvinners rettigheter og det mange omtaler som kjønnsapartheid.

Sett fra Brussel eller København kan fraværet av eksportert terror ligne stabilitet. Sett fra Kabul ligner det noe annet: En hverdag der millioner lever under et autoritært, ekskluderende styre – uten mulighet til å gjøre krav på de rettighetene vi sa vi kjempet for.

Hvis Danmark i dag måler sin Afghanistan-innsats på samme måte, bør vi i det minste være ærlige om at suksesskriteriet ble så snevert at afghanernes egen sikkerhet og frihet falt ut av synsfeltet.

Det egentlige nederlaget

Det tredje målet kalles direkte «det store nederlaget»: Forsøket på å bygge en demokratisk stat i Afghanistan.

Her er språket usedvanlig skarpt for en offentlig utredning. Målene var for ambisiøse, midlene forfeilede, tidslinjene for korte, og viljen til løpende kursendring for svak.

Den norske bistanden – nær 20 milliarder kroner – skapte konkrete forbedringer, særlig innen helse og utdanning. Men bistanden var også en del av et system som muliggjorde omfattende korrupsjon og undergravde tilliten til staten.

Særlig bemerkelsesverdig er rapportens selvransakelse:

Ni år etter den første Afghanistan-rapporten er «få av lærdommene fulgt opp». Manglende evalueringer, svak arkivering og fravær av systematisk læring trekkes fram som en del av forklaringen på at man fortsatte til tross for gjentatte advarsler.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen mønsteret. DIIS’ første rapport dokumenterte at også vi i Danmark hadde nok kunnskap til å reagere tidligere, men lot være.

Forskjellen er at Norge nå har gjort læringssvikten til en del av den offisielle fortellingen. I Danmark er det fortsatt bare antydet – og den sentrale delen av utredningen mangler.

DIIS' andre rapport burde være vårt svar på Norges NOU. I stedet fremstår den som et etterslep.

Folketinget ba selv om en full utredning. Likevel står vi nå, flere år senere, uten den delen som handler om de danske beslutningene, vurderingene og feilene. Når et naboland kan levere en komplett Afghanistan-rapport på ett år, er det vanskelig å forklare den danske forsinkelsen uten å nevne politisk berøringsangst. 

Talibans maktovertakelse har ført til et historisk tilbakeskritt for en hel befolkning.

Morten Kromann
Dansk Afghanistan-veteran

Konsekvensene er afghanske

Tilbake står det viktigste: Nederlaget utspilte seg verken i Oslo eller København, men i Afghanistan.

Talibans maktovertakelse har ført til et historisk tilbakeskritt for en hel befolkning. Jenter og kvinner er fordrevet fra skolebenken, universitetet og store deler av arbeidsmarkedet. Journalister, dommere, lærere, tolker og tidligere embetsmenn lever i skjul eller i eksil. Hundretusener har flyktet; andre er tvunget tilbake til et regime de ikke kan stole på.

Hvis læring bare blir et internt prosjekt for departementer og direktorater, mister det sin mening. Det må være av hensyn til afghanerne – de som trodde på våre løfter – at vi insisterer på å forstå hva vi gjorde, hvorfor vi gjorde det, og hvordan vi sviktet.

Først da gir det mening å snakke om «erfaringer» og «kursendring».

Norge har tatt et skritt ved å skrive nederlaget inn i en såkalt NOU som forplikter staten. Danmark mangler fortsatt å gjøre det samme.

DIIS-utredningen må derfor ikke ende som nok et halvferdig arkivprosjekt. Den bør ferdigstilles, offentliggjøres uten unødvendige begrensninger og brukes som grunnlag for politiske endringer.

Først da kan vi med noen som helst legitimitet si at vi har lært noe av Afghanistan.

Og kanskje – en dag – ikke bare erkjenne nederlaget, men også se afghanerne i øynene og si det ordet som glimrer med sitt fravær i både de danske og norske rapportene. Ordet som skjærer i enhver politisk tunge, og som ingen regjeringer liker å uttale. Et ord som ikke retter opp fortiden, men som i det minste viser at vi forstår dens konsekvenser: Unnskyld.