Javisst gjør det grønne skiftet vondt

Ja visst gör det ont när knoppar brister, 
ont för det som växer 
och det som stänger.

Karin Boyes dikt beskriver vemodig voksesmertene for det nye som vokser frem, og motstanden fra det gamle som må gi tapt. Smertene kjennetegner enhver stor omveltning, fra barn til voksen, den nye generasjonen som tar over for den gamle. Det gjelder også overgangen fra et fossilt energisystem til nullutslipp.

Må snakke ærlig om at det blir vanskelig

Nå har motkreftene til endringene styrket seg, i alle fall hvis barometeret er høyrøstethet om energi og klima i sosiale medier. De vil trolig bli enda sterkere i tiden fremover - med mindre vi politikere slutter å skjønnmale det vi skal gjennom.

Vi må snakke ærlig om at det blir vondt og vanskelig. En biltur med humper overalt, punkteringer, motorstopp, og behov for å finne opp og bygge en helt ny type motor underveis for å nå målet. Både strømpriser og olje- og gasspriser vil gå som jojo’er. Energimarkedet vil preges av økt usikkerhet om lønnsomheten i olje- og gassprosjekter, mens takten i utbyggingen av fornybar kraft, nett og lagringsløsninger vil støte på regulatoriske hindre og byråkratisk treghet.

Det vil bli enda større knapphet på mineralene som er innsatsfaktorer i det grønne skiftet. Presset vil øke på å ta i bruk mer urørt natur for kraftutbygging, ny industri og gruver. Konflikter mellom vekst og vern vil hardne enda mer til. Nye teknologier som er klimanøytral vil ofte fremstå som tilbakeskritt - slik de første elbilene var, sammenlignet med dagens. Mange bedrifter med gode intensjoner innen klima vil gå konkurs, mens kun noen få vil bli svært lønnsomme.

Smertene kjennetegner enhver stor omveltning. Det gjelder også overgangen fra et fossilt energisystem til nullutslipp.

Bård Ludvig Thorheim
Stortingsrepresentant (H)

Hvorfor skal Norge pine seg?

Enda flere vil stille spørsmålet: Hvorfor skal Norge pine seg gjennom dette når vår andel av globale utslipp er så beskjeden? 

Her er det to svar. Det idealistiske handler om å oppfylle vår del av et felles globalt ansvar. Hvis alle tenker at det er alle andres ansvar men ikke mitt, er vi maktesløse mot kraftige temperaturøkninger som ingen kan ane rekkevidden eller de fulle konsekvensene av. Unnskyldningen ethvert land med store klimautslipp vil ta til seg, er dersom Norge av alle, som et av verdens rikeste og mest oljesmurte land, skulle kaste inn håndkleet.

Men det finnes også et annet svar. Og jeg forstår ikke hvorfor dette ikke trekkes mer frem: Det realpolitiske. 

Uansett hva man måtte mene om klimaendringer og vårt ansvar i Norge for å gjøre noe med det, er det et faktum at verdens tre største økonomier USA, EU og Kina ikke ser seg tilbake. Konkurransen deres om teknologihegemoni og ressurser i det grønne skiftet har tydelige og alvorlige sikkerhetspolitiske undertoner. Kinas bevisste dominans av verdikjeder for mineraler, solceller og batteriteknologi, søkes nå oppdemmet av USA med den største subsidiepakken i moderne tid. EU har på rekordtid fattet de mest omfattende lovpakkene noen gang på energi- og klimaområdet og innfører en karbontoll som styrker europeisk industri sin konkurransekraft og endrer insentivene i det internasjonale handelssystemet.

Motkreftene preget av en misforstått nasjonalisme

Hvor skal Norge stille seg? Skal vårt næringsliv utvikle teknologien, produktene og produksjonsmetodene som resten av verden vil etterspørre de neste tiårene for å gjennomføre omstillingen hos seg? Eller skal vi seiles akterut i verdiskaping og innovasjon, i troen på at det gjør mindre vondt å dra av plasteret veldig sakte?

Paradoksalt nok er motkreftene til omstillingen preget av en misforstått nasjonalisme i disse spørsmålene. De hevder de vil sette Norge først, når de i realiteten setter oss sist. Ikke bare sist i omstilling, men i evnen for Norge til å komme ut av omstillingen som en sterkere og mer fremtidsrettet energi- og industrinasjon. 

Det finnes ikke noe grønt Nirvana. Men det blir som kjent bedre.

Bård Ludvig Thorheim
Stortingsrepresentant (H)

Det er absurd om Norge skulle opptre som et av landene i historien som insisterte på å holde seg med en marine bestående av seilbåter. Vi har fremragende kunnskapsmiljøer på materialteknologi, kompetente industriarbeidere, kapitalholdige energiselskaper, enorme naturgitte kraftressurser, og omtrent samtlige typer mineraler som står i sentrum av den storpolitiske rivaliseringen.

Finnes ingen grønn Nirvana

Vår plikt som politikere er å snakke ærlig om at omstillingen vil gjøre vondt, fremtvinge tøffe valg, og innebære upopulære avgjørelser. Og minne om Boyes dikt: Javisst gjør det vondt. Det finnes ikke noe grønt Nirvana. Men det blir som kjent bedre.

Jobben vår blir dermed å utvikle politikk som gjør omstillingen så skånsom og forutsigbar som mulig i folks liv og hverdag. Og overbevise folk om fordelene ved at Norge ligger frempå, ikke bakpå, i den største omstillingen som skjer i verden i vår tid. Det er et budskap som både idealister og realister bør anerkjenne.