Landbruket i Norge trenger en reform

Anders Nordstad mener, i et svar til meg 25. september, at jeg kommer med usannheter om Norges landbruk og matvareprisene. Han er likevel enig med meg i at Norge trenger et matsystem som er fremtidsrettet.

Matvareprisene kan ikke sammenlignes direkte, slik Nordstad gjør. For det første representerer matprisene bare en del av den samfunnsøkonomiske kostnaden. Landene i Europa har for eksempel ulike subsidier og ulike avgiftssystemer. En slik sammenlikning Nordstad gjør, viser kun en del av bildet. 

Strukturen med noen få mektige dagligvareaktører finner vi over nesten hele Europa.

Mathilde Fasting
Siviløkonom og idéhistoriker, Civita

Ulike typer av målinger gir forskjellig resultat. Eurostatmålingen viser eksempelvis at Norge totalt ligger på rundt 30 prosent høyere enn EU-snittet, mens sjømat ligger rett over snittet i EU. Egenproduserte landbruksvarer, som kjøtt og meieriprodukter, ligger over indeksen for Norge totalt og dermed også langt over EU-snittet.

Videre mener Nordstad at høye matvarepriser skyldes kjedemakten i Norge. Det bildet må nyanseres. Strukturen med noen få mektige dagligvareaktører finner vi over nesten hele Europa. Den følger av at det er stordriftsfordeler både i logistikk og volum.

Demografien i Norge tilsier at disse fordelene er større i Norge. Mye av makten er bygget i handelsleddet fordi det kreves minimalt med kapital, målt mot omsetningen. Forbrukerne betaler kontant, mens leverandørene ofte betaler per 30 dager, og omløpshastigheten på lagre i butikk er på 15–20 dager. Kjedene i Norge har driftsmarginer som er ganske sammenliknbare med internasjonale aktører. Flere her er børsnotert, så dette er lett å sammenlikne. Sverige har i praksis fire store kjeder, i Finland er det tre. Dersom det legges opp til å bryte opp norske matvarekjeder, vil en fjerne flere av stordriftsfordelene, og matvareprisene vil kunne bli høyere.