Markedets makt over energipolitikken

I forbindelse med min nylige ansettelse som daglig leder i Motvind Norge, en av landets største naturvernorganisasjoner, ble jeg spurt av flere journalister om mitt syn på den polariserte energidebatten.

Spørsmålene bar ofte preg av en forestilling om at organisasjoner som Motvind bidrar til et dårlig debattklima.

Etter mitt syn retter dette søkelyset bort fra det mer grunnleggende problemet: hvilket kunnskapsgrunnlag norsk energipolitikk faktisk hviler på.

Maktbalansen er forskjøvet

Kjernen i konflikten er ikke først og fremst retorisk eller politisk, men faglig. To ulike kunnskapstradisjoner står mot hverandre: Naturvitenskapen, som bygger på empiriske observasjoner og fysiske lover, og samfunnsvitenskapene, som i større grad baserer seg på modeller, antakelser og normative mål.

Disse disiplinene har ulike metoder og ulike grenser for hva de kan forklare – men i dagens politikk er maktbalansen tydelig forskjøvet. 

Det er ikke fordi naturvitenskapen er blitt mindre relevant, men fordi den er blitt politisk marginalisert.

John Ivar Liverød
Daglig leder, Motvind Norge

«Markedet er en god tjener, men en dårlig herre», heter det gjerne i politiske taler. Likevel er det nettopp markedsmekanismer, konkurransemodeller og finansielle incentiver som i praksis styrer sentrale samfunnsområder. Økonomi, jus og forvaltningslogikk fungerer som premissleverandører, mens naturvitenskapelige vurderinger i økende grad reduseres til underlag som kan justeres eller overses. Det er ikke fordi naturvitenskapen er blitt mindre relevant, men fordi den er blitt politisk marginalisert.

Ikke bare et økonomisk marked

Denne utviklingen er særlig tydelig i energipolitikken.

Gjennom store deler av forrige århundre var det ingeniører, teknologer og naturvitere som bygget det materielle grunnlaget for velferdsstaten. Industrialisering og kraftutbygging var basert på forståelse av fysikk, energiomforming og naturens begrensninger. Det var en grunnleggende erkjennelse av at energi er et fysisk system, ikke bare et økonomisk marked.

I dag domineres både Storting og regjering av personer med bakgrunn fra økonomi, jus og samfunnsvitenskap. I forrige stortingsperiode (2021–2025) hadde et stort flertall høyere utdanning, men svært få hadde bakgrunn innen ingeniørfag eller naturvitenskap. Dette er i seg selv ikke et problem. Problemet oppstår når denne kompetanseprofilen også avgjør hvilke kunnskapsmiljøer som definerer virkelighetsforståelsen i politikken.

Naturvitenskapen søker årsakssammenheng, målbare grenser og systemforståelse. Samfunnsvitenskapene arbeider i større grad med idealiserte modeller og politiske mål. Økonomiske analyser kan forutsette effektivitet der det i praksis finnes tap, flaskehalser og systemkostnader. Finansielle modeller kan prise risiko, men de kan ikke oppheve energitap, materialgrenser eller behovet for stabil forsyning.

Likevel er det i stor grad disse modellene som danner grunnlaget for energipolitiske beslutninger.