Nei til EU: Handelen og samarbeidet kan fortsette uten EØS-avtalen

Norge er et kjøpesterkt marked

EØS-avtalen regulerer markedsadgang begge veier, for EU adgangen til det norske markedet. For mange EU-land er Norge et stort marked. Omkring 10 prosent av Sveriges eksport går til Norge. Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia og Nederland eksporterer årlig til Norge for milliarder av euro hver for seg.

Norge importerer mer tjenester fra EU enn det vi eksporterer. EU har derfor en stor interesse av å inngå en fornyet handelsavtale som beholder dagens frihandel med både varer og tjenester. 

EU har en stor interesse av å inngå en fornyet handelsavtale som beholder dagens frihandel med både varer og tjenester.

Einar Frogner
Leder, Nei til EU

EU trenger varer som Norge har

Norge er en stor leverandør av olje og gass til EU. Med «Green Deal» ønsker EU å redusere bruken av fossil energi, som vil bety mindre import. Samtidig ønsker EU økt tilgang til elektrisitet fra Norge.

EU importerer omkring 60 prosent av sjømaten som forbrukes i medlemslandene, og Norge er den største leverandøren. EU trenger fisk både som råvare og som ferdigprodukt. EUs nye handelsavtaler med Storbritannia, Canada og Japan gir lavere toll på sjømat enn situasjonen er for Norge i dag.

I EU er det en betydelig interesse for nordområdene og ressursene som finnes der. EU som institusjon har ingen legitim tilgang til det arktiske samarbeidet. Det er heller ikke tegn til at flere land i det arktiske området skal bli medlem av EU. Likevel har EU utviklet en egen Arktis-strategi og forsøker å få en fast observatørplass i Arktisk Råd. Norges sentrale posisjon i nordområdene og i det arktiske samarbeidet kan utnyttes i forhandlinger om en ny avtale mellom Norge og EU.

En mer jevnbyrdig avtale

Det blir ofte underkommunisert at Norge har omkring hundre bilaterale avtaler med EU utenom EØS-avtalen. Den typiske bilaterale avtalen gjelder et avgrenset samarbeidsområde. Ved behov for utvikling eller revidering av en avtale, skjer det normalt gjennom nye forhandlinger mellom partene. Uenigheter og uklarheter avklares i dialog eller forhandlinger mellom partene. 

En fornyet handelsavtale med EU skal ikke inneholde mekanismer som legger press på Norge om å innføre nytt regelverk fra Brussel. 

Einar Frogner
Leder, Nei til EU

En fornyet handelsavtale med EU skal ikke inneholde mekanismer som legger press på Norge om å innføre nytt regelverk fra Brussel. Avtalen må reforhandles, eller suppleres av egne tilleggsavtaler, hvis nye regler skal innarbeides. Det betyr at Norge kan kreve motytelser fra EU om vi godtar nytt EU-regelverk.

I praksis kan gjennomføringen av avtalen organiseres i en felles komité med representanter fra Norge og EU for hver av sektorene i avtalen. Komiteen skal oppklare misforståelser og rette opp eventuelle feil i tolkning og praksis.

Tollfri varehandel

Når EØS-avtalen sies opp, følger det av avtalens artikkel 120 at handelen reguleres av handelsavtalen fra 1973 og WTO-regelverket. Både i handelsavtalen og EØS er, som nevnt, eneste unntak fra tollfriheten næringsmiddelindustrien.

I WTO-avtalen har Norge og EU forpliktet seg til å arbeide for «substansiell reduksjon i toll og andre handelshindringer, og å eliminere diskriminerende behandling i internasjonale handelsrelasjoner». WTO har dessuten et system for å løse eventuelle handelskonflikter. 

Det meste av norsk tjenestehandel foregår naturlig nok med europeiske land, men nesten 60 prosent av tjenestene selges til land utenfor EU.

Einar Frogner
Leder, Nei til EU

En ny handelsavtale bør ha bestemmelser som forbyr eller begrenser adgangen til antidumping-tiltak. Selv om det før EØS-avtalen var få slike saker mellom Norge og EU, og WTO-regelverket setter også sperrer for antidumping-toll.

Regelverket i WTO pålegger dessuten EU å avstå fra andre handelshindringer enn toll. Krav til standarder og godkjenningsordninger skal være slik at de ikke skaper unødvendige handelshindringer. Arbeidet med å etablere felles tekniske standarder skjer i standardiseringsorgan som Den europeiske komiteen for standardisering (CEN). Disse organene eksisterer uavhengig av EU, og Norge er med på linje med EU-landene. Flere av medlemmene i CEN er land utenfor EU/EØS.

Gjensidig markedsadgang for tjenester

Det meste av norsk tjenestehandel foregår naturlig nok med europeiske land, men nesten 60 prosent av tjenestene selges til land utenfor EU. Norge importerer mer tjenester fra EU enn vi eksporterer.

Handelsavtalen av 1973 omfatter ikke tjenester. GATS-avtalen, tjenesteavtalen til WTO, har derimot regler for likebehandling også for tjenestehandelen, det såkalte bestelandsprinsippet. Norske tjenesteleverandører skal heller ikke behandles dårligere enn EU-landenes egne firma ut fra forpliktelsene i WTOs bindingslister.

WTO-regelverket er likevel mer avgrenset enn EØS-avtalen. EØS-avtalens store arsenal av konkurranseregler og regler for hva offentlige myndigheter ikke lenger kan gjøre, er det ikke paralleller til i WTO. En ny handelsavtale kan forkaste EØS-avtalens krav om markedsliberalisering og anbud, hvis det er politisk ønske om det i Norge. 

Tvisteløsning på politisk nivå

Overvåkingsorganet ESA i Brussel kontrollerer i dag EFTA-landenes gjennomføring av EØS-avtalens regelverk. ESA kan pålegge Norge å endre regelverk og praksis, og fremme saken for EFTA-domstolen for bindende avgjørelse. En jevnbyrdig handelsavtale skal ikke omfatte selvstendige håndhevingsorganer. Norge fristilles fra overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen, samt fra EUs byråer. Avtalen skal heller ikke gi investorer særskilt rett til å gå til søksmål (såkalt investor-stat-tvisteløsning, ISDS). Tvister skal løses gjennom forhandlinger på politisk nivå mellom Norge og EU. Det gir en sterkere demokratisk kontroll og mindre avgivelse av suverenitet.