Norge støtter Meloni og Frederiksens innvandrings-innstramming – ber Menneskerettsdomstolen om å endre kurs

• Utvisting av utlendinger dømt for alvorlige forbrytelser: Det klare utgangspunktet er at en konvensjonspart kan utvise utlendinger som er dømt for alvorlige forbrytelser, selv om de har etablert tilknytning til vertslandet – for eksempel ved å ha etablert familieliv der. I samsvar med prinsippene i denne erklæringen er det avgjørende at balansen mellom individuelle rettigheter og legitime formål etter artikkel 8 i konvensjonen justeres, slik at det legges større vekt på arten og alvorlighetsgraden av den begåtte forbrytelsen og mindre vekt på den utenlandske kriminelles sosiale, kulturelle og familiemessige tilknytning til vertslandet og til destinasjonslandet. Formålet med en slik ombalansering er å sikre at vi ikke lenger ser tilfeller der utlendinger dømt for alvorlig kriminalitet – herunder grov vold, seksuelle overgrep, organisert kriminalitet samt menneske- og narkotikahandel – ikke kan utvises.

• Klarhet om umenneskelig og nedverdigende behandling: Rekkevidden av «umenneskelig og nedverdigende behandling» under artikkel 3, som er en absolutt rettighet, bør begrenses til de mest alvorlige forhold – på en måte som ikke hindrer konvensjonspartene i å treffe forholdsmessige beslutninger om utvisning av utenlandske kriminelle eller i saker om utlevering og tilbakeføring, også i saker som reiser spørsmål om helsetilbud og fengselsforhold.

• Innovative og varige løsninger for migrasjonshåndtering: En konvensjonspart bør ikke hindres i å inngå samarbeid med tredjeland om asyl- og returprosedyrer, forutsatt at de irregulære migrantenes menneskerettigheter er sikret.

• Beslutningstaking i migrasjonssaker: En konvensjonspart bør ikke hindres i å bruke klare regler og prosesser som muliggjør rettidige beslutninger etter artikkel 8, som deretter kan håndheves, og som reflekterer en riktig balanse mellom individets rettigheter og allmennhetens interesser.

• Instrumentalisering av migrasjon: Under anerkjennelse av den svært følsomme geopolitiske konteksten og behovet for effektivt å ivareta nasjonal sikkerhet og offentlig trygghet – også i tilfeller der menneskerettigheter og grunnleggende friheter misbrukes og brukes som virkemiddel av fiendtlige regimer eller individuelle søkere med skjulte motiver – og som dermed undergraver konvensjonssystemet.

Ved håndtering av disse utfordringene viser statene som slutter seg til denne erklæringen til viktigheten av følgende nøkkelprinsipper for tolkningen og anvendelsen av konvensjonen:

• Statenes rett, som et velkjent folkerettslig prinsipp og innenfor deres traktatforpliktelser, til å kontrollere innreise, opphold og utvisning av utlendinger fra sine territorier – et prinsipp som bør veilede tolkningen av konvensjonen.

• Subsidiaritetsprinsippet, der det primære ansvaret for å sikre rettighetene og frihetene nedfelt i konvensjonen og dens protokoller, ligger hos konvensjonspartene, som nyter en skjønnsmargin i denne sammenhengen.

• Prinsippet om delt ansvar, hvor det i første rekke er partene selv – gjennom sine nasjonale domstoler og innenfor den skjønnsmarginen som Domstolen har definert – som skal sikre overholdelse av konvensjonens garantier og hindre at Domstolen fungerer som en fjerde instans.

• Proportjonalitetsprinsippet, ved å veie hensynet til rettighetsbeskyttelse opp mot behovet for nasjonal sikkerhet og vern av offentlig trygghet og orden, og tillegge disse hensynene passende vekt.

• De minimis-prinsippet, som skal anvendes konsekvent.

• Doktrinen om det levende instrument, som tar behørig hensyn til de faktiske og rettslige utviklingene som har skjedd de siste tiårene – utviklinger som ikke kunne forutses da konvensjonen ble utformet.

• Begrepet om et selvforsvarende demokrati, som skal hindre misbruk av grunnleggende rettigheter og friheter fra fiendtlige regimer eller individuelle søkere med skjulte motiver.