Norge krenker fortsatt Barnekonvensjonen

Den 20. november var det 36 år siden FNs generalforsamling vedtok Barnekonvensjonen. Den ble ratifisert av Norge i 1991 og innlemmet i norsk rett i 2003. De mest sentrale bestemmelsene i konvensjonen fikk et eget kapittel om barns rettigheter i Grunnloven 2014. Likevel krenker Norge flere av konvensjonens bestemmelser.

I juli 2025 fremla FNs barnekomite sin rapport om status for hvordan Norge oppfyller barnekonvensjonen. Norge fremstiller seg ofte som det beste land i verden for barn å bo. Mye er selvsagt bra i Norge. Vi er ett av verdens rikeste land og er stadig en stort sett godt fungerende velferdsstat. Derfor burde Norge også ha de beste betingelser for å etterleve alle rettighetene i barnekonvensjonen som gjelder for alle barn. Men Barnekomiteens rapport påviser flere områder hvor Norge klart svikter.

Her nevnes noen:

For det første mangler barn som bor i Norge en ordning som gjør det mulig å klage om Norge har krenket noen av barns rettigheter. Barnekonvensjonen fikk i 2011 en egen individuell klageordning, som har fått tilslutning av mer enn 50 land, blant andre Danmark, Finland, Spania og Tyskland. En klageordning er et nødvendig virkemiddel for å sikre konvensjonens gjennomslagskraft. Den innfører ingen nye rettigheter, men sikrer at de som foreligger, blir bedre etterlevet. Det er nedslående og uforståelig at Norge, tidligere ansett som en barnerettslig pioner, fortsatt motsetter seg å støtte klageordningen. 

Norge kan ikke være bekjent av at sentrale rettigheter for barn stadig krenkes.

Geir Kjell Andersland
Advokat og leder, Fagutvalget for barns rettigheter i International Commission of Jurists (ICJ) Norge

For det andre opplever barn i Norge stor ulikhet i viktige tjenestetilbud avhengig av hvor de bor i landet. Dette gjelder tiltak som primærhelse, kommunale botilbud, fritidstilbud og nivået på økonomisk støtte etter sosialtjenesteloven. Dette handler også om kommunalt selvstyre. Men det er et berettiget spørsmål om ikke kampen mot barnefattigdom og utenforskap burde trumfe dette selvstyret. Barnekomiteen har lenge etterlyst nasjonale ordninger som kan motvirke ulikhetene i tråd med barns rett til best mulig oppvekstvilkår og et likeverdig helsetilbud uavhengig av geografisk tilknytning.

For det tredje fortsetter norske myndigheter å forskjellsbehandle enslige mindreårige asylsøkere over 15 år sammenhold med gruppen under 15 år. Den eldste gruppen får sitt omsorgsbehov dekket av utlendingsmyndighetene, mens de yngre blir tatt hånd barnevernet som er en profesjonell omsorgstjeneste i motsetning til utlendingsmyndighetene. Forskjellsbehandlingen innebærer at Norge diskriminerer aldersgruppen enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. Det krenker barnekonvensjonen forbud mot å utsette barn for diskriminering.

Ellers er det et tankekors at barnekomiteen også uttaler bekymring og overraskelse over den manglende kunnskap om konvensjonens forpliktelser som synes å prege både politiske og administrative myndigheter. Barnekomiteen anbefaler en omfattende opplæringsprosess, først og fremst på kommunalt nivå. Alle barn bor i en kommune.  

Norske myndigheter må skjerpe seg. Norge kan ikke være bekjent av at sentrale rettigheter for barn stadig krenkes.