Brandvik, Kjøll og Nyquist: Ønsker virkelig regjeringen like muligheter for alle?

Hvem er vi funksjonshemmede? Vi er borettslagsledere, mødre, bestefedre, studenter, kolleger, uførepensjonister. Vi fisker, jobber, følger i barnehagen, «binger» med Netflix-serier – og vi ønsker å dra på søndagstur med termos og kvikklunsj, plukke sopp, sykle til jobben, utforske nye Marka-stier og delta i idrettsaktiviteter.

Regjeringen har satt av for lite penger. Faktisk var potten så liten i år at den gikk tom i februar.

Kort fortalt: Vi er helt vanlige og har den samme idretts- og friluftsinteressen som alle andre, den samme utferdstrangen, samme gleden og nytten av å være ute og i fysisk aktivitet.

Det kan virke som regjeringen ikke er klar over dette, siden den hindrer det store flertallet av oss som trenger aktivitetshjelpemidler, i å drive med fysisk aktivitet.

Regjeringen har satt av for lite penger

Funksjonshemmede som er over 26 år og som har rett til «stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet», har også rett til aktivitetshjelpemidler som for eksempel kjelkehockey eller spesialtilpasset sykkel.

Likevel er det de færreste av oss som får det, fordi regjeringen har satt av for lite penger. Faktisk var potten så liten i år at den gikk tom i februar.

Vi innledet med å trekke parallellen til barnetrygd. Du ser sikkert ikke for deg at noe slikt kunne skjedd, for barnetrygd er jo et statlig finansiert gode som alle norske barn har krav på gjennom Folketrygden?

Aktivitetshjelpemidler er også en statlig finansiert rettighet gjennom Folketrygden. Forskjellen er måten rettigheten er finansiert.

Barnetrygd, sykepenger og hjelpemidler utenom aktivitetshjelpemidler til funksjonshemmede over 26 år – alt dette får alle som har krav på det. Når det gjelder aktivitetshjelpemidler til funksjonshemmede over 26 år, er det en fast budsjettramme som styrer bevilgningene og ikke enkeltpersonenes behov.

Står i kontrast til regjeringserklæringen

Dermed blir retten til aktivitetshjelpemidler en rettighet bare på papiret for de aller fleste, selv om de oppfyller kriteriene. Vi har denne rettigheten for å sikre at alle får den samme muligheten til å være fysisk aktive, nyte friluftslivet og holde seg i form.

Dermed blir retten til aktivitetshjelpemidler en rettighet bare på papiret for de aller fleste.

Når regjeringen nok en gang presenterer et statsbudsjett som begrenser denne rettigheten, står det i kontrast til formuleringene både i regjeringserklæringen og i programmene til regjeringspartiene:

«Satsing på friluftsliv er blant våre viktigste tiltak for god folkehelse», skriver Arbeiderpartiet, som vil legge til rette for universell tilgjengelighet til turveier og friluftsopplevelser.

Samme parti slår fast at «idretten er en unik arena for integrering, folkehelse, sosial utjevning og likestilling».

Også Senterpartiet vil at flest mulig skal ha mulighet til friluftsliv, utøve idrett og være i aktivitet ut fra sine egne interesser og ambisjoner.

I Hurdalsplattformen leser vi: «Satsing på friluftsliv er eit viktig tiltak for god folkehelse, og desse opplevingane må gjerast tilgjengelege òg for dei som treng tilrettelegging.» I regjeringsplattformen slås det samtidig fast at idrettstilbud skal være tilgjengelig for alle.

Hva slags fysisk aktivt liv og hva slags friluftsliv ville det blitt hvis for eksempel sportsbutikkene gikk tomme for både ski og sykler i februar og ikke fikk inn nytt utstyr før neste år? Eller hvis alle sykkelverksteder var stengt fra juli til desember?

Krever overslagsbevilgning

Personer med funksjonsnedsettelser må, som alle andre, få muligheten til å se snødrysset fra grankvistene i lav januarsol på «appelsinhaugen». Funksjonshemmede må få muligheten til å ta med eller være med familien på sykkeltur en søndags formiddag.

Det finnes ikke argumenter for å hindre det. Derfor krever vi overslagsbevilgning til aktivitetshjelpemidler. Det betyr at alle som har rett til aktivitetshjelpemidler, får det, og vi får fysisk aktivitet, friluftsliv og folkehelse for folk flest – for alle.