Oljefondets grenseløse naivitet

Diego Alexander Foss
Seniorrådgiver ved Nordisk Senter for Bærekraftig Finans
Tale Hungnes
Leder, Framtiden i våre hender
Gina Ekholt
Generalsekretær, Forum for utvikling og miljø (ForUM)
Thea Birgitte Erfjord
Leder i Spire
Ragnhild Bergli
Leder i Changemaker
Joakim Enrique Carli
Daglig leder, Debt Justice Norge
Fire år er gått siden statsminister Jonas Gahr Støre stod i FN og annonserte at Norge, gjennom Oljefondet, skulle bli verdensledende på håndtering av klimarisiko. Året etter kom fondets første klimahandlingsplan, med mål om at fondets portefølje skal være netto-null innen 2050. Teorien var at hvis fondet, som en stor aksjonær med en langsiktig investeringshorisont, brukte sin makt som eier, ville selskaper la seg overtale til å prioritere langsiktig bærekraft fremfor kortsiktig avkastning. Nå som fondet har lansert sin nye klimahandlingsplan, kan vi bare konkludere med at den teorien var akkurat så naiv som den høres ut.
Handlingsplanen er fullstendig blottet for verktøy som kan påvirke selskaper i riktig retning, og kan ikke beskrives som noe annet enn en papirtiger, hvor fine ambisjoner blir tannløse i mangelen på verktøy som faktisk bidrar til endring.
To av tre selskaper mangler fortsatt troverdige utslippsmål
For at teorien om endring gjennom dialog skal være troverdig, må den underbygges med dokumenterte resultater, i dette tilfellet reell endring i selskapers adferd. I år er det 10 år siden fondet innførte et forventningsdokument på klima. Likevel har bare 32 prosent av selskapene i porteføljen satt seg vitenskapsbaserte netto-null mål for 2050, ifølge rapportering fra forvalterne i Norges Bank Investment Management (NBIM). Man skulle tro at ti år med manglende resultater var nok til å konkludere med at noen selskaper rett og slett ikke ønsker å omstille seg, men det er lite i klimahandlingsplanen som tilsier at Oljefondet vil begynne å trappe opp det aktive eierskapet med sterkere virkemidler.
Samtidig viser den nye klimahandlingsplanen at fondet vil tape 20 prosent av sin verdi for hver grad jordens temperatur øker. Med dagens verdi utgjør det over 4.000 milliarder kroner, som vil forsvinne dersom verden ikke evner å omstille. Fasit er altså at klimakrisen vil bli en økonomisk katastrofe, og at verdens selskaper i stor grad fortsetter som før.
Tid for handling
Når vi kjenner de fatale konsekvensene klimaendringene vil få for mennesker, planeten og økonomien, er det ingen tvil om at det må settes makt bak kravene om omstilling. Den største makten ligger hos investorene. Flere internasjonale fond har allerede gitt opp å påvirke fossilselskaper i riktig retning og trukket investeringene sine ut av fossilindustrien. Det gjelder blant annet nederlandske PFZW, som er et av de største pensjonsfondene i Europa. Derfor er det ekstra skuffende å se at NBIM ikke engang legger opp til større bruk av styringsvirkemidler som stemmegivning, aksjonærforslag eller nedsalg. Fondet har heller ingen tidsramme for hvor lenge selskaper kan ignorere forventningene til klimaansvarlighet før det får konsekvenser.
Handlingsplanen kan ikke beskrives som noe annet enn en papirtiger, hvor fine ambisjoner blir tannløse i mangelen på verktøy som faktisk bidrar til endring.
Når NBIM svikter sitt ansvar for å håndtere klimarisiko må Stortinget pålegge NBIM å faktisk bruke aksjonærmakten sin til noe mer enn dialog. Samtidig må NBIM få nye verktøy for å redusere klimarisiko så mye som mulig. Ett slikt verktøy kan være å forby fondet å investere i nye obligasjoner til fossilselskaper, med mindre de er eksplisitt øremerket grønne prosjekter som møter kravene til International Capital Market Association (ICMA) for grønne obligasjoner. På denne måten kan man hindre ny finansiering av fossilprosjekter, samtidig som man beholder muligheten til å påvirke selskaper fra innsiden der det er hensiktsmessig.
Ikke alle vil omstille
Samtidig må vi anerkjenne at mange fossilselskaper ikke er interessert i å omstille seg. De fortsetter tvert imot å lete etter nye olje- og gassressurser, selv om disse kan ende opp som verdiløse i en verden som allerede har funnet mer fossilressurser enn vi kan bruke dersom vi skal nå målene i Paris-avtalen. Mange selskaper sier rett ut at de ikke vil satse på fornybart, og motarbeider aktivt ny klimalovgivning gjennom lobbyvirksomhet. Oljefondet har i dag et eget klimakriterium i de etiske retningslinjene, men dette har knapt blitt brukt. Ingenting tyder på at NBIM ønsker å bruke eksklusjon som virkemiddel, selv når selskaper saksøker egne aksjonærer for klimaforslag. Stortinget må senke terskelen for bruken av dette kriteriet, slik at de selskapene som motarbeider det grønne skiftet, kan fjernes fra fondets portefølje.
Oljefondets tålmodighet med fossilverstingene må ta slutt. Det er hverken etisk eller økonomisk ansvarlig å fortsette å pøse ressurser inn i en industri som ødelegger planeten vår. Når forvalterne i NBIM ikke synes å ville bruke sin makt til å begrense risikoen klimakrisen utgjør, må Stortinget gjøre jobben for dem.
---
For ordens skyld: Diego Alexander Foss er samboer med Altingets nyhetsredaktør Eira Lie Jor. Hun har ikke vært involvert i debattredaksjonens vurdering og arbeid med dette innlegget.
Artikkelen er skrevet av

Diego Alexander Foss
Seniorrådgiver ved Nordisk Senter for Bærekraftig Finans

Tale Hungnes
Leder, Framtiden i våre hender

Gina Ekholt
Generalsekretær, Forum for utvikling og miljø (ForUM)

Thea Birgitte Erfjord
Leder i Spire
Ragnhild Bergli
Leder i Changemaker

Joakim Enrique Carli
Daglig leder, Debt Justice Norge
- Høyre puster Ap i nakken på ny måling: – Vi er på vei videre oppover
- FD sjekket ikke kundelista til ny kommunikasjonssjef. Nå har de gjort en avtale med First House
- Avverget drivstoffdrama. Avgiftskuttene trer i kraft fra i morgen
- NRK-profil, kjent ordfører og stortingsrepresentanter: Her er deltakerne til Forsvarets sjefskurs
- Enstemmig Storting gikk inn for ny EØS-linje: – En gledens dag



















