Partiene bør sammenligne epler med epler når de tallfester klimakutt 

Med lanseringen av Grønn bok, et slags statlig klimabudsjett som skal legges fram hvert år sammen med statsbudsjettet, vil regjeringen telle utslipp som de teller kroner. 

Inkludert i dette er en ambisjon om å anslå utslippseffekten ved å gjennomføre klimatiltak A, B eller C. 

Intensjonen er god. Norge har lovfestet klimamål for 2030 og 2050. I tillegg er vi forpliktet til å kutte et visst antall tonn CO2 per år fram til 2030 gjennom den gjeldende klimaavtalen med EU. Et redskap som Grønn bok kan gjøre det lettere å sikre at man får til dette, gjennom å finne tiltakene som virker og som kutter utslipp raskt. 

Journalister ønsker nok tallfesting velkommen, fordi det gjør det enklere å holde politikerne til ansvar for klimapolitikken sin, og å gjøre en objektiv vurdering av hvilke partier som har den mest effektive klimapolitikken. 

Regjeringen sier selv at de ikke lykkes fullt ut med tellingen av utslipp i den første utgaven av Grønn bok. En viktig grunn til det, er at det er svært vanskelig å beregne nøyaktig klimaeffekt av ulike tiltak. 

Betydelig usikkerhet 

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) understreket selv at denne øvelsen er «beheftet med betydelig usikkerhet», da han talte i stortingssalen under behandlingen av statsbudsjettet mandag.

Tallfestingen gjør det enklere å holde politikerne til ansvar for klimapolitikken sin, og å gjøre en objektiv vurdering av hvilke partier som har den mest effektive klimapolitikken

Han viste til at det finnes noen modeller man kan bruke, blant annet for å beregne hvordan avgiftsendringer og endrede krav til biodrivstoff påvirker utslippene. Avgiftsmodeller er også usikre, særlig når det gjelder hvor raskt den forventede effekten slår inn, men de gir anslag det går an å forholde seg til og arbeide med. 

Andre effekter er enklere å måle, som karbonfangst- og lagring fra kjente punktutslipp, der man vet hvor høye utslippene er i utgangspunktet. Når man klarer å fange og lagre CO2 fra søppelforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo og fra sementfabrikken Norcem i Brevik, vet man også hvor mye utslipp man kutter.

For de fleste klimatiltak er det imidlertid svært høy usikkerhet om effekten.

Den usikre Enova-effekten

Klimaministeren trakk selv fram Enova i innlegget sitt til Stortinget mandag. Man vet at en økt bevilgning til Enova vil ha en positiv klimaeffekt, som ifølge Eide sannsynligvis er betydelig, men det er vanskelig å sette det nøyaktige tallet.

I Grønn bok skriver regjeringen at en økt bevilgning på 500 millioner kroner til Enova, kan bidra til årlige utslippskutt på 62.500 tonn CO2. Samtidig står det at klimaeffekten av en bevilgning i 2023 trolig først kommer i 2024, og selv da er det kun ventet 75 prosent effekt. Først i 2025 vil man få full effekt av økningen. 

Men selve tallet – 62.500 tonn – er også usikkert, noe regjeringen også understreker.

Regjeringen bestemmer ikke hva ekstra midler til Enova skal brukes til. Det er det Enova som gjør, basert på søknader de får inn. Noen av prosjektene Enova støtter, fører til direkte utslippskutt, andre gjør det ikke. Det vil derfor variere hvor mye utslipp hver Enova-krone kutter.

Professor i samfunnsøkonomi Knut Einar Rosendahl leder Teknisk beregningsutvalg for klima, som skal utarbeide bedre metoder for å beregne utslippseffekt av ulike tiltak. Da jeg snakket med ham forrige uke, forklarte han hvorfor effekten av Enova-midler er vanskelig å tallfeste:

– Man kan regne på direkte effekter, men ofte kan indirekte effekter være viktige. Ta havvind, som er en type prosjekt Enova støtter. Det reduserer ikke utslipp i seg selv, og hvilke effekter økt utbygging av havvind vil ha for elektrifisering og redusert bruk av fossil energi senere, er vanskelig å si. Der hvor havvind er direkte knyttet til elektrifisering av sokkelen, er det lettere å anslå effekten. Av og til kan Enova regne på effekten av tiltakene de gjør, andre ganger er det mer usikkerhet. Mye av det de støtter er teknologiutvikling, og effekten av det er vanskelig å fastslå, sier Rosendahl.

Krangling om SVs klimatall i budsjettenigheten 

Denne usikkerheten skaper politisk debatt og uenighet. Da regjeringen og SV la fram sitt budsjettforlik, skrøt SV av at enigheten ville kutte minst 226.000 tonn mer CO2 i 2023 enn regjeringens opprinnelige budsjettforslag la opp til.

Mange av modellene og tallene som ligger til grunn for de ulike partienes utregninger er de samme. Men ikke alle

Et av hovedgrepene SV fikk gjennomslag for på klima, var nettopp 900 millioner kroner ekstra til Enova. 

Da stortingsrepresentant Ola Elvestuen i Venstre i et skriftlig spørsmål ba klimaminister Espen Barth Eide legge fram regnestykket for klimakutt i budsjettenigheten, svarte statsråden at det «er metodisk krevende og vil kreve mer tid enn tiden til rådighet i svar på skriftlig spørsmål», og gikk dermed ikke god for SVs tallfesting. 

I fredagens utgave av Politisk kvarter sa Eide at regnestykket til SV langt på vei var riktig og at det var riktig i størrelsesorden, men at regjeringen har vært mer forsiktig med å anslå effekten av en ekstrabevilgning til Enova allerede neste år, slik det også tydelig framgår i Grønn bok.

Venstre mener regnestykket til SV er feil, blant annet fordi de mener SV feilberegner effekten av ekstra Enova-midler. I tillegg er Venstre og SV uenige om hvordan man kan regne på tiltak i kvotepliktig sektor.

Dette synliggjør et problem. Mange av modellene og tallene som ligger til grunn for de ulike partienes utregninger, er de samme. Men ikke alle.

Fordeler ved å bruke de samme tallene – Grønn bok kan bli fasiten

Denne budsjetthøsten har partiene nærmest kappet om å kutte mer klimagassutslipp enn regjeringen neste år.

Både Høyre, Venstre og KrF skrev et tall i sine alternative budsjetter på hvor mye mer enn regjeringen de kom til å kutte i 2023. De andre partiene gjorde ikke det, men opplyste på spørsmål fra Altinget om sine anslag.

Etter det Altinget forstår, regner for eksempel Høyre og SV med en effekt av økte Enova-midler neste år, mens regjeringen, Venstre og KrF ikke gjør det.

Hvis partiene bruker ulike tall, anslag og regnemetoder – om det så bare gjelder deler av tallgrunnlaget – blir det som å sammenligne epler og pærer. Da er det plutselig ikke rett frem for journalister og andre å holde politikerne til ansvar for den tallfestede effekten av klimapolitikken de fører likevel.

En annen ulempe i dag er at det kun er deler av klimapolitikken man kan tallfeste effekten av.

Regjeringens tall og regnemetoder bør være utgangspunktet for alle partiene, slik at alle forholder seg til sammenlignbare tall. For å oppnå det, må metodikken og rapporteringen i Grønn bok styrkes i årene fremover og bli best mulig. Den bør også dekke langt flere typer tiltak enn i dag. 

Det vil alltid være usikkerhet knyttet til å beregne klimaeffekten av ulike tiltak, særlig for tiltak med indirekte effekt, men på veien mot nullutslippsamfunnet trengs det verktøy som kan brukes av alle partier til å lage effektiv og målbar klimapolitikk.

Klimaminister Espen Barth Eide sa på Stortingets talerstol mandag at regjeringen vil ha høy prioritet på dette arbeidet, slik at både regjeringen selv, Stortinget, opposisjonen, og offentligheten generelt kan ha glede av det. Det trengs.

Tallfesting kan komme i veien for langsiktig omstilling 

Avslutningsvis er det verdt å dvele ved fallgruvene av en slik tallfesting av effekten av enkelttiltak.

Siviløkonom Martin Skancke leder Klimautvalget 2050, og skriver i en kronikk i Altinget at klimapolitikk i dag må iverksettes med 2050-brillene på. Ifølge ham må vi bli flinkere til å huske at det endelige målet er å bli et lavutslippssamfunn i 2050, et mål Stortinget enstemmig har vedtatt ved lov.

Når kampen står om kortsiktige utslippskutt, kan det gå på bekostning av en helhetlig langsiktig tenkning

Derfor må politikere også se på kostnadseffektiviteten i klimapolitikken mer helhetlig enn til nå, ifølge Skancke. En brå omstilling kan koste samfunnet dyrt, for eksempel i form av mange tapte arbeidsplasser på kort tid. Skancke skriver at vi må vurdere hva som gir den beste omstillingen til lavest kostnad samlet sett, og da kan selv tiltak som er dyre på kort sikt, lønne seg i lengden.

Hvis partiene skal fortsette med å konkurrere om å kutte mest hvert år, kan det skape fremdrift i det politiske klimaarbeidet. Men når kampen står om kortsiktige utslippskutt, kan det gå på bekostning av en helhetlig langsiktig tenkning. Tiltak som kan tallfestes, kan bli prioritert opp, mens politisk usexy eller dyre tiltak kan bli nedprioritert, selv om de kan spille en viktig rolle i det grønne skiftet på lengre sikt.

Dette illustreres av klimaminister Espen Barth Eide i et skriftlig svar til stortingsrepresentant Sofie Marhaug (R) om midler til energieffektivisering, hvor han skriver:

«Å prioritere ytterligere energieffektiviseringstiltak utover summene som allerede er satt av til dette innebærer å nedprioritere utslippskutt. Det har vi ikke tid eller mulighet til om vi skal nå klimamålene i 2030».

Det er riktig at det å bedre energieffektivisering i bygg ikke gir tallfestede utslippskutt som resultat. Men det kan bidra til lavere strømpriser, bedre forsyningssikkerhet, og det kan frigjøre kraft til å elektrifisere for eksempel bilparken, sjøfarten eller industrien, og dermed indirekte bidra til utslippskutt før 2030.

Når utslippene telles for harde livet, og vi nærmer oss deadline for klimamålene i 2030, gjelder det å huske at klimaendringene har en lenger horisont. Norges lovfestede mål er en varig omstilling til et lavutslippssamfunn for å møte de endringene som kommer.